Eldre artikler - 2. page

Ingunn Korsgård Hagen er en av våre flotte dirigenttalenter. Søndag 15. mars leder hun Collegium Musicums orkester i Bergen. Vi tok en prat med dirigenten som har både Bachelor og master i direksjon.

Hvem er Ingunn?

– Jeg er fra Hamar, og er dirigent med bachelor- og mastergrad i dirigering fra Universitetet i Stavanger.

Erfaring fra musikklivet

– Jeg har vært assistentdirigent i Bergen Filharmoniske Orkester fra 2023 til 2025, og har jobbet med de fleste av de profesjonelle symfoniorkestrene i Norge. Oslo-Filharmonien har foreløpig kun dirigert i masterclass sammenheng med Klaus Mäkelä, men jeg skal jobbe med de i starten av neste sesong!  Utenfor Norge har jeg jobbet med f. Eks Islands Symfoniorkester, Malmö Symfoniorkester og Aalborg Symfoniorkester. Under masterstudiene var jeg også assistentdirigent i Stavanger Symfoniorkester. Jeg har assistert mange ulike dirigenter, både gjennom stillingene mine og i enkeltprosjekter, blant annet Daniel Harding i Sveriges Radio Symfoniorkester og opera på Det Kongelige Teater i København. 

Jeg har også dirigert alle de profesjonelle korpsene i Norge, bortsett fra i nord, som jeg dessverre ikke har fått til å klaffe helt ennå, men forhåpentligvis snart!  Ved siden av det klassiske repertoaret har jeg gjort en del crossover-prosjekter, blant annet med artister som Katie Melua, Sondre Lerche, Kamelen og Lars Vaular, samt musikalkonserter med Helge Jordal, Karoline Krüger og Marion Ravn.

Jeg underviser også litt i dirigering, blant annet på Dirigentuka, er en av hovedlærerne på Conduct IT, og har vært gjestelærer for dirigentstudentene ved Universitetet i Stavanger. I tillegg jobber jeg jevnlig med amatørkorps og -orkestre, men det er vanskeligere å få til å passe med timeplanen dessverre. Men siste jeg gjorde var Alpesymfonien med Lillestrøm Musikkorps før jul. 

Hva er ditt instrument?

– Hovedinstrumentet mitt er bratsj. Jeg har dessverre ikke så mye tid til å spille lenger, men savner det veldig, så hvis noen orkestre trenger en bratsjist som tar litt for mye initiativ på bakerste pult med ekstremt dårlig oppmøteprosent, er det bare å si ifra! Ellers spiller jeg piano, og har nylig oppdaget gleden ved å spille trommer. Jeg kjøpte meg trommesett i sommer og spiller så ofte jeg kan! 

Hva gjør du nå?

– For tiden har jeg veldig mange spennende prosjekter. Jeg kom nettopp hjem fra Island etter en uke med Islands Symfoniorkester på to ulike konserter. Nå går turen videre til Kristiansand Symfoniorkester, før jeg reiser rett videre til Kungliga Filharmonikerna i Stockholm. Deretter kommer jeg endelig tilbake til kjære Bergen for å jobbe med Collegium Musicum for første gang, hvor jeg skal dirigere musikk av en av mine favorittkomponister, Beethoven. Vi spiller blant annet fiolinkonserten med solist Sonoko Miriam Welde, noe jeg gleder meg enormt til.

Har du en eller flere favorittkomponister?

– Jeg synes det er umulig å velge én favoritt, og svaret endrer seg ofte etter hva jeg jobber med og dagsform. Beethoven er likevel alltid et trygt svar. En av mine første store kjærligheter i den klassiske musikken var Brahms, og jeg har også et sterkt forhold til nordisk musikk, særlig Sibelius og Svendsen. Jeg elsker å dirigere musikk med mange musikere involvert. For meg er det å dirigere også noe veldig sosialt, noe som skjer her og nå, mellom mennesker. Å stå midt i energien fra mange som samarbeider og jobber med å skape noe felles, er noe av det jeg elsker mest ved yrket mitt.

Enten det handler om ekstremt komplekse verk som krever høy teknisk presisjon, eller musikk som først og fremst krever emosjonelt fokus, er det i dette spenningsfeltet jeg trives best. Å få musikken til å svinge, fortelle historien, jobbe med klang, balanse, farger og retorikk, alt etter hva musikken trenger. Jeg liker jo også veldig godt å jobbe med mindre ensembler og solister. Da blir arbeidet ofte mer kammermusikalsk, og jeg opplever at jo færre mennesker som er involvert, desto større ansvar ligger på hver enkelt. Det gir en helt annen, men like spennende arbeidssituasjon og dynamikk.

Kort sagt handler det vell for meg mindre om konkrete sjangere, og mer om mennesker og musikk som vil oppnå eller formidle noe sammen.

Hva liker du å lytte til?

– Det jeg liker å lytte til privat er ofte noe helt annet enn det jeg liker å dirigere. Kanskje fordi innspillinger mangler det sosiale aspektet det er å høre noe live. Hjemme hører jeg ofte på pianomusikk, solorepertoar eller mer minimalistisk musikk, og jeg liker også å bruke tid på å oppdage ny musikk fra komponister jeg ikke kjenner fra før. Gjerne noe som overrasker eller trigger en nysgjerrighet til å ville høre og utforske mer.  Men mesteparten av tiden lytter jeg nok mest til ikke-klassisk musikk, og gjerne rock. Akkurat nå har jeg av en eller annen grunn fått en enorm forkjærlighet for gamle puddelrock-slagere fra 80-tallet, som gir meg både en ekstrem glede og ro samtidig. 

Hva med nyere verk?

– Jeg synes det er utrolig spennende å dirigere samtidsmusikk, og særlig når jeg får jobbe med komponister som lever. Det er jo ganske spesielt å faktisk kunne snakke med personen som har skrevet notene vi skal fremføre, så det prøver jeg å gjøre så ofte jeg kan. 

Akkurat nå jobber jeg med en ny fiolinkonsert av Jon Øivind Ness, som jeg skal urfremføre sammen med fiolinist Magnus Boye Hansen og Insimul Sinfonietta under Only Connect i Stavanger i april.

Å bygge et orkester eller korps

– Jeg har foreløpig ikke hatt gleden av å bygge et ensemble over lang tid, siden jeg ofte jobber prosjektbasert og i kortere perioder. Men uansett lengde på prosjektet har jeg alltid et mål om å bygge tillit, alle veier. At jeg stoler på de og de på meg, og ikke minst at de stoler på seg selv og hverandre. 

Dette er sjelden noe jeg snakker eksplisitt om, men noe som bygges gjennom arbeidet. Jeg har også blitt mer og mer opptatt av å stole på prosessen, og å akseptere at målet ikke nødvendigvis er å gjøre noe «riktig», men å formidle noe.

Og med det så mener jeg at vi må derfor tåle at alt ikke er helt presist eller «korrekt» før man kan jobbe med historiefortellingen og stemningen i musikken. Det betyr ikke at detaljer og presisjon ikke er viktig, men at det alltid må være i tjeneste for formidlingen, ikke bare korrekthetens skyld. Og å beholde dette fokuset på å bygge tillit og på formidling er nok noe av det jeg anser som en av de viktigste arbeidsoppgavene til en dirigent og det å bygge et ensemble. 

Hva med fremtiden – hvor er Ingunn om noen år?

– Jeg er i en fase nå hvor jeg prøver å bli mer bevisst på hvem jeg vil være som musiker. Jeg har lært enormt mye de siste årene, både som student og som assistentdirigent, og har vært i en posisjon hvor jeg i stor grad har sagt ja og tatt i mot det meste som har kommet min vei med åpne armer. 

Nå kjenner jeg et behov for å stoppe litt opp, kjenne etter og kanskje bli flinkere til å si nei til prosjekter som ikke resonnerer like mye med meg musikalsk. Samtidig er jeg veldig nysgjerrig av meg, og har planlagt og gleder meg til å møte mange nye orkestre og utforske nytt repertoar, men kanskje med et litt større ønske om å finne litt tid til å bli bedre kjent med egen stemme og lytte til den og utforske mer av hva jeg faktisk vil. For så på sikt gjøre mer av det jeg vil, og kanskje skape litt flere egne prosjekter? 

Jeg har ikke én konkret, ytre drøm, selv om det selvsagt hadde vært fantastisk å dirigere alle Brahms-symfoniene med Berliner Philharmoniker en dag. Den største drømmen min er mer abstrakt: å få fortsette å jobbe med fantastisk musikk og fantastiske mennesker, utvikle meg videre, og klare å stole på prosessene, også i eget liv. Å bevare nysgjerrigheten, gleden og kjærligheten til musikken og jobben min, samtidig som jeg får fortsette å lære hele livet, og jobbe tett med mennesker jeg kan skape noe meningsfullt sammen med, må jo, uansett hvor svevende det måtte høres ut, være min aller største drøm, avslutter Ingunn Korsgård Hagen. 

I Bjergsted Symfoniorkester finner vi to musikere som er levende beviser for at musikkutøvelse er for alle. 81 år gamle Kari-Britt Rui Larsen og 16 år gamle Anna Wolska har den samme lidenskapen: Dyrke musikken og spille i et fellesskap.

Kari-Britt har lengst fartstid av de to.

– Jeg har spilt fiolin siden jeg var ni år gammel, så et enkelt regnestykke sier at det faktisk er blitt hele 72 år siden jeg begynte å spille, sier hun.

Kari-Britt startet sin musikalske karriere i Oslo.

– Ja, det var i Sagene Skoles Strykeorkester det hele startet. Så ble det til at jeg tok grunnfag i musikk og så fikk jeg spilt litt i studentorkesteret i Trondheim, samt noen år i Narvik Byorkester, kan hun fortelle.

Men nå er du altså i Stavanger.

– Ja, her begynte jeg i det som het Stavanger Amatørsymfoniorkester for rundt 20 år siden – og her er jeg enda – men orkesteret skiftet navn i 2022 til Bjergsted Symfoniorkester.

Du har spilt lenge – hva slags musikk liker du å spille?

– Jeg er nok altetende, og musikken til Astor Piazzolla er en stor favoritt. Men selvsagt er barokk og wienerklassisk musikk herlig å spille.

Du er 81 år gammel, men står på videre?

– Ja, smiler Kari-Britt.
– Jeg holder på til jeg får en vennlig anmodning om å slutte, men jeg håper det blir lenge til, for jeg synes det er stas å få lov å spille musikk som jeg også lytter til, sier hun og legger til at det det ikke bare er symfonisk musikk som ligger hennes hjerte nært. Jeg er svært glad i hardingfela og folkemusikk av alle slag er også herlig å lytte til, avslutter Kari-Britt Rui Larsen.

Anna Wolska er 16 år og spiller horn og er forholdsvis fersk i orkesteret.

– Jeg har vært med på fire prosjekter i Bjergsted Symfoniorkester – og jeg har min bakgrunn i korps der jeg begynte å spille kornett i fjerde klasse, men byttet til valthorn da jeg kom inn i hovedkorpset. Jeg husker at en av mine beste lærere spilte flygelhorn og jeg bare elsket den klangen. Så da jeg oppdaget valthornet byttet jeg med en gang. Nå spiller jeg i skolekorpset mitt, i Rogaland Ungdomskorps, et messingensemble og altså her i Bjergsted Symfoniorkester forteller Anna.

Hvilken musikk er gøy å spille?

– Jeg hører jo mye på klassisk musikk og er veldig glad i symfoniene til Johannes Brahms og musikken til Camille Saint-Saëns sier hun og fortsetter:Jeg er jo ung og har ikke opplevd å spille så veldig mye i orkesteret, men musikk fra romantikken og barokken er gøyest å spille, sier hun entusiastisk.

Har du et spesielt minne du vil dele?

Ja, det var når jeg fikk være med å spille min første hele symfoni. Det var Anton Dvoraks åttende i orkestersalen Fartein Valen i Stavanger Konserthus – det var en HELT magisk opplevelse! Alle spilte så fint, og jeg koste meg skikkelig.

Den unge musikeren regner med at musikken vil være en del av livet hennes i fremtiden.

– Jeg tenker jo å holde på mest mulig med musikk, så at det kan bli et yrkesvalg i fremtiden er ikke helt utenkelig, men akkurat nå vil jeg bare fortsette å utforske musikken og utvikle meg som musiker.

Anna synes det er spesielt å sitte i et orkester.

– For meg som er vant til korps, er det å spille i en stor gruppe, med strykere en spesiell opplevelse. Det blir på en måte litt mer organisk med så mange ulike instrumenter, og ikke minst så er det en helt spesiell klang i et symfoniorkester, så dette gir absolutt mersmak, avslutter Anna Wolska.

Fire kvinner. To nålevende, der en er lokal, samt to komponister som virkelig har satt spor etter seg er representert som komponistar på orkesterets konsert 7. mars.

Det er alltid spennende når noen setter et spesielt fokus på en konsert. og at Jæren Symfoniorkester setter kvinnen i fokus dagen før kvinnedagen, skaper en forventning både til program og framføring. Hva og av hvem skal farge denne konserten? Vi spør orkesterets daglige leder Liv Tjemsland.

– Vi har med oss litt norsk musikk til konserten. Anne Kristine Røthing er både komponist og utøvande på konserten. Ho bur på Bryne og syng i kvinnelige songgruppa Shalom, som vert leia av Oddny Underhaug. Vi speler «Vår-sull» av henne, med tekst av ein annan lokal kunstnar, forfattaren Heidi Strand Harboe. I tillegg har vi fremføring av eit heilt nytt bestillingsverk til oss «Indirectly Affected» skrevet av Maren Elise Ingeberg.

Men det spilles også annen norsk musikk på konserten?

– Ja, den kjente 1900-tallskomponisten Pauline Hall er representert med utdrag frå sin «Blåsekvintett». Den fjerde kvinnelige komponisten er Hildegard av Bingen fra 1100-tallet. Ho var Abbedisse, komponist, forfattar, naturforskar og urtemedisiner, og av henne fremfører vi ein «Alleluia» til Jomfru Maria. Ellers er Bryne kyrkje sin dyktige organist Per Olav Egeland med, både som solist og i samarbeid med orkesteret.
«Indirectly Affected»

Men dere bringer altså et helt nytt verk til dåpen denne kvelden.

– Ja, Maren Elise Ingeberg er en norsk komponist som for tiden har base i Trondheim. Hun tok en mastergrad i klassisk komposisjon fra Det Jyske Musikkonservatorium i Danmark, og bachelorgrad i komposisjon fra Griegakademiet i Bergen. For tiden jobber hun med diverse prosjekter, både bestillingsverk og egne prosjekter, blant annet med den nystartede samtidsmusikkgruppen Aarhus Samtidige Trio. I det siste har verkene hennes hatt fokus på hverdagsliv, herunder lyder knyttet til hverdagsobjekter og hendelser som påvirker det daglige liv.
Og det er et spennende program Jæren Symfoniorkester har plukket ut til konserten. Foruten de forannevnte stykkene sniker det seg musikk av mannlige komponister, blant annet «Meditasjon» for orgel og orkester av Alexandre Guilmant og «Trauermusik» av Paul Hindemith.

Men dere blir altså ikke alene på konserten?

Neida, medverkande er den kvinnelige songgruppa Shalom med Oddny Underhaug som leiar og organist Per Olav Egeland, avslutter Liv Tjemsland.

Dirigent for Jæren Symfoniorkester er Timothy Miller.

Østfold Symfoniorkester ble etablert i 2002, og har i dag medlemmer fra hele fylket. For 10 år siden dirigerte orkesterets nåværende kunstneriske leder Rune Halvorsen orkesteret for første gang.

Rune Halvorsen er paukist i Kringkastingsorkesteret og har en lang karriere bak seg som dirigent for amatørkorps, militærkorps, amatørorkestre og profesjonelle symfoniorkestre.
– Første gang jeg dirigerte et prosjekt her var i 2016, men to år senere ble jeg engasjert som kunstnerisk leder, kan han fortelle.

Østfold-komponister

– Etter hvert har orkesteret tilegnet seg et forholdsvis vidt repertoar, men det er egentlig ikke så ofte at vi deler opp en konsert på den måten vi har gjort i kveld, sier Rune, som også tar hensyn til orkesterets styrke når det velges musikk.

Østfold Symfoniorkester har også en viktig oppgave med å ta vare på musikken som er skrevet av Østfold-komponister – blant andre Egil Hovland og Oscar Borg. Og sistnevnte er en viktig musikkbærer i fylket.

– Det ble funnet en del musikk av Oscar Borg på et loft, og her finnes det utrolig mye spennende som man nok kan revideres, slik at det blir spillbart for dagens orkester.

Men det er ikke bare den gamle musikkarven i fylket Rune er opptatt av.

– Neida, vi ønsker å bestille et verk av Fredrikstad-komponisten Jon Mostad for gitar og strykere, og her ønsker vi at vår lokale gitarmester Ole Martin Huser-Olsen kan sitte på scenen sammen med oss, og vi har jo komponisten Kjell Mørk Karlsen som er bosatt i Tomter også, så vi har også et lite blikk inn i samtidsmusikkens vindu, sier Rune Halvorsen.

Spiller med unge

Å være en liten fanebærer for det symfoniske overfor barn og unge er også noe orkesteret ønsker.

– Ja, i juni har vi et samarbeid med kulturskolenes orkester Ungsymfoni Øst, og da blir det scenemusikk og filmmusikk – ikke Harry Potter og slikt, men litt mer sånn som musikk fra for eksempel Peer Gynt.

Selv om Rune Halvorsen er opptatt av den yngre generasjonen, ønsker han også bedre økonomiske kår for de etablerte ensemblene og orkestrene i fylket.

– Å satse på ungdommen er selvsagt vel og bra, men vi savner et enda større politisk engasjement for amatørkorps og amatørorkestre her i Østfold, avslutter Rune Halvorsen.

_{Skrevet av Trond Erikson
tlf. 474 00 908}

Se videoer fra konserten her. – og her

Musikalsen «Chess» er en gidegen suksess signert Benny Andersson, Björn Ulvaeus og Tim Rice. i Hjerntes Kulturhus i Sandefjord ble det hele ledet tryg i havn av Anders Eljas.

Prosjektleder og musiker Tom Huseby var meget fornøyd etter siste forestilling.

– Dette ble en formidabel suksess med tre stappfulle hus i Hjertnes Kulturhus 24-26. oktober, i tillegg til nesten full gratis sal på generalprøven. Jeg begynte å jobbe med prosjektet for nesten tre år siden, blant annet med å få på plass rettighetene og lande en avtale med Anders Eljas som kunstnerisk leder for oppsetningen.

Musikalen krever jo sitt – hvor mange var involvert i forestillingen?

– Du har rett i at det var et gigantisk prosjekt. 190 aktører var på scenen, Vestfold Symfoniorkeste med 75 musikere, et sammensatt kor på drøyt 100 sangere, samt et band på fem musikere. I tillegg fikk vi med oss seks av landets aller fremste musikalartister samt tre popsangere. I tillegg ble det rigget et meget omfattende lydopplegg, samt et vakkert lysdesign, forteller Huseby.

Billettstorm og Chess-feber

– Det var enorm etterspørsel etter billetter allerede fra start, og medio juli var nesten alt utsolgt. Vi kunne nok ha solgt dobbelt så mange billetter, slik påtrykket var helt fram til premieren om forespørsler. Publikum var i ekstase og det var faktisk en Chess-feber i Sandefjord både før og gjennom konserthelgen. Jeg har aldri opplevd makan til eufori. Publikum har gitt fantastiske tilbakemeldinger om magiske opplevelser, og kanskje det beste som har vært presentert i kulturhusets 50-årige historie. Det blir nok flere prosjekter av dette slag med Anders Eljas som leder i framtiden, sier Huseby som legger til:
– Dette ga mersmak selvom det var mye hard jobbing for meg administrativt gjennom hele perioden i tillegg til å spille en krevende 1. horn stemme.

Ole Olsen, Aage Wallin og Bjørn Mellemberg er bare noen av navnene som pryder Frimurernes orkestertradisjon.

Orkesteret ble stiftet 26.oktober 1894 etter initiativ av Ole Olsen, som virket som dirigent fram til 1907. Olsen var en anerkjent komponist og dirigent i Forsvarets musikk og en markant skikkelse i Kristianias
musikkliv.

Orkesterets nestleder Pål Kirkeby Hansen kan fortelle at mange dirigenter hadde lang fartstid i orkesteret.

– Det er riktig. Av andre kjente dirigenter som ble lenge i Orkesteret, må nevnes Gustav Fredrik Lange som ledet orkesteret fra 1921 til 1936, Harald Brager Nilsen fra 1936 til 1972, Aage Wallin fra 1972 til 1995 og Bjørn Mellemberg fra 1995 til 2014. og i hele denne tiden, altså i 120 år, hadde orkesteret symfonisk besetning, der alle var frimurere, forteller Hansen.

– Hva sto på programmet i denne perioden?

– Det ble fremført symfonisk musikk og underholdningsmusikk, ikke ulikt det Kringkastingsorkesteret
formidler. Vi må huske at Aage Wallin var konsertmester der i en årrekke.

– Men tidene har forandret seg?

– Ja, dessverre. Sviktende rekruttering fra begynnelsen av 2000-tallet, gjorde at orkesteret måtte leie og låne inn musikere, både profesjonelle og gode amatører til konsertene. Bjørn Mellemberg, som var dirigent og arrangør i Forvarets musikk, arrangerte og tilpasset mye musikk til det orkesteret han hadde til rådighet. De ukentlige prøvene, som også var et meget viktig sosialt samlingspunkt, opphørte da det
ikke lenger var nok medlemmer til å drive et orkester med ukentlige prøver, kan Pål Kirkeby Hansen fortelle.

– Hva med hisotien og orkesterets bakgrunn?

– Orkesteret ble stiftet for «å utøve orkestermusikk til egen fornøyelse, til underholdning i losjene». Foruten underholdning i losjene, har Orkesteret hvert år siden 1895 holdt en stor vårkonsert og høstkonsert for logebrødre med ledsagere og venner i de fantastiske lokalene i Stamhuset (vis-á-vis Stortinget). På det meste med rundt 300 tilhørere. Tradisjonen har holdt seg til dags dato.

– Men i og med at det ikke lenger er symfonisk besetning, hvordan ser dagens konserter ut?

– De siste 10 årene har det vært konserter ned mindre grupper som salongorkester, strykekvartett, blåsekvintett, messingensembler, diverse trio, instrumentalsolister og sangere uten og med akkompagnement. Jeg kan trekke frem årets høstkonsert som er typisk for de senere års konserter. Der var det innslag av logens profesjonelle organister, pianister, fiolinister, cellist, hornister, akkordeon samt
«Schrammelorkester», jazzgruppe, samt et blåseensemble der også amatører deltar, forteller Hansen som stolt legger til at i løpet av orkesterets 130 års drift er det bygget opp et meget stort notearkiv med rundt 600 orkesterverk, 800 salongorkester verk (som orkesteret arvet fra Ernst G. Mortensens orkester), samt musikk for ensemblespill og janitsjarorkester.

Så man kan trygt si at musikken lever i beste velgående også hos Frimurerne i Oslo.

_{Trond Erikson, kommunikasjonsmedarbeider
tlf. 474 00 908}

Kristoffer Wøien er ny kunstnerisk leder i Telemark Symfoniorkester. Vi fikk en liten prat med ham.

Gratulerer med nye jobb. Og vi lurer på hvilke ensembler du har jobbet med frem til nå.

– Det er lenge siden jeg har hatt et fast ensemble faktisk! Da jeg studerte i Tromsø hadde jeg et skolekorps der, men etter jeg flyttet tilbake til Oslo, har jeg bare hatt prosjekter med ulike orkestre og korps. Jeg har hatt noen veldig kule prosjekter med Jaren Hornmusikkforening, og i fjor hadde jeg Vestre Aker Musikkorps til en konsert. Også har jeg plutselig begynt å gjøre en del opera, blant annet med Più Sinfonietta, som startet opp i fjor høst.

Hva er din favorittmusikk og favorittkomponister?

– Min favorittmusikk varierer veldig ut ifra hvilken boble jeg er inni. Men jeg kommer ofte tilbake til symfoniene til Mahler, skulle gjerne ha dirigert mer av han.

Har du noen tanker om orkestrenes fremtid i landet?

– Jeg tror kanskje vi må jobbe litt for å beholde orkestrene slik vi kjenner dem i dag. Men jeg synes mange gjør veldig mye bra! Håper å kunne bidra til at flere får oppleve klassisk musikk, og det store formatet som orkesteret er. Jeg mener orkestrene er viktige, fordi de både forvalter en enorm kulturarv, men også skaper ny kunst. Også er det å spille i orkester en kjempeflott fritidsaktivitet for veldig mange. Det gir oss så mye å spille sammen. Jeg tenker også at det er viktig å vise frem hvor gøy det er å spille sammen, og hvor bra man kan få det til å låte. Man må samarbeide godt med resten av det lokale musikklivet. Ofte deler man på de samme ressursene og kan bokstavelig talt «spille» hverandre gode.

Hvilke drømmmer eller ambisjoner har du for fremtiden?
– Jeg håper jeg får realisert noen flere av idéene jeg har, spesielt knyttet til opera og ulike formidlingsmåter, både for barn og voksne. Vi er allerede i gang med noen planer i Telemark for eksempel, så får vi bare se om vi får støtte til å gjennomføre. Ellers håper jeg at jeg kan fortsette å jobbe med mange forskjellige prosjekter. Det at jeg får jobbe med så kule og ulike folk og ensembler er noe av det jeg liker så godt med jobben min nå.

_{skrevet av Trond Erikson
Kommunikasjonsmedarbeider – tlf. 474 00 908}

Ett av de aller mest omtalte spel her i landet er «Spelet om Heilag Olav» på Stiklestad som spilles i slutten av juli hvert år. I år som i fjor er det fullt symfoniorkester i grava – med Torodd Wigum som dirigent.

«Spelet om Heilag Olav», med tekst av Olav Gullvåg og musikk av Paul Okkenhaug, ble framført første gang på Stiklestad i 1954. Det første året het stykket «Føre slaget (natterast på Sul)». I 1960 hadde Gullvåg bearbeidet teksten, og verket ble framført med tittelen «Stiklestad». Etter ytterligere bearbeiding av teksten ble så spelet framført året etter som «Spelet om Heilag Olav». Med unntak av to år under pandemien, er stykket framført årlig hver sommer rundt olsok siden den gang.

70 år med spel!

Hvorfor er dette spelet nesten blitt et episk spel i Norge? Vi spurte årets dirigent Torodd Wigum.

– Musikken til Paul Okkenhaug kan beskrives som episk og storslått, men den er også full av sarte partier og ikke minst vakre melodier. Med all respekt for Gullvågs tekst, er nok musikken hovedårsaken til at «Spelet» har stått seg så godt gjennom 70 år og fremdeles treffer publikum når vi nå nærmer oss tusenårsjubileet for slaget på Stiklestad i 2030.

Okkenhaugs musikk har blitt pusset på opptil flere ganger både for blåseorkester og symfoniorkester. Hva var årsaken?

– Okkenhaug komponerte musikken opprinnelig for symfonisk besetning, men etter få år ble verket framført med blåsebesetning. Ikke så rart, med tanke på det trønderske klima og at «Spelet» spilles utendørs. Midt på 90-tallet tok Ole Kristian Ruud over som dirigent og musikalsk leder på Stiklestad. Han kom til å bety veldig mye for Okkenhaugs musikk. Han spilte inn spelmusikken med Trondheim Symfoniorkester, slik at musikken ble tilgjengelig for «alle». Men den viktigste innsatsen han gjorde, var nok å stå i bresjen for å få bygget en utendørs orkestergrav, slik at symfoniorkesteret igjen kunne framføre Okkenhaugs partitur, nå under tak, forteller Torodd.

Fullt symfoniorkester igjen

– Etter Ruuds mange år på Stiklestad ble musikken igjen framført med blåsebesetning i noen år, da med en ny versjon instrumentert av den norske dirigenten Lars-Thomas Holm. I 2024 tok undertegnede over som dirigent og musikalsk leder for «Spelet», og da var én av mine hovedambisjoner å få tilbake symfoniorkesteret i grava på Stiklestad. Det klarte vi å få til, takket være en unik samarbeidsmodell mellom Stiklestad Nasjonale Kultursenter og aktører i det frivillige musikklivet i regionen, i hovedsak Frol Symfoniorkester og Nord-Trøndelag kammerorkester. Da kunne vi også for første gang ta i bruk nevnte Holms nye versjon av spelmusikken for symfoniorkester.

Opera og spel – hva er fordelen og utfordringer i slike produksjoner?

– Med mange års erfaring fra flere av de norske distriktsoperaene, ser jeg veldig mange likhetstrekk mellom dem og Stiklestad, ja i hodet mitt er produksjonen av «Spelet om Heilag Olav» og apparatet rundt i praksis en distriktsopera-modell. Samarbeidet mellom profesjonelle og frivillige aktører er det samme og helt avgjørende. Dette gjenspeiler seg også i orkestergrava. Vi satte i fjor sammen et symfoniorkester med 44 musikere, hvor ca halvparten var innleide profesjonelle free-lancemusikere, og den andre halvparten omtrent likt fordelt mellom musikkstudenter og amatørmusikere fra regionen. Dette fungerte meget godt, og i år øker vi antall orkestermusikere til 45 musikere etter samme modell. Får vi til én musiker mer hvert år framover, vil det sitte 50 musikere i orkestergrava i 2030. Det skal det være plass til, sier Wigum entusiatisk.

Å dirigere «Spelet» ligner på å dirigere opera, først og fremst på grunn av Okkenhaugs musikk og ikke minst fordi to av rollene krever store «operatiske» stemmer. Men forskjellene er likevel store. «Spelet» er ikke gjennomkomponert, det er i utgangspunktet også lange strekk uten musikk. Et spel er både teater, opera/musikal og ballett/koreografi, men samtidig ingen av delene. Det er noe helt eget. Å finne skjæringspunktet mellom alle kunstformene, er om mulig enda vanskeligere og utfordrende i et verk som «Spelet», kan Torodd fortelle.

Nye toner

– Noe av det mest spennende i fjor var at jeg, sammen med regissør og koreograf, jobbet mye med å «hente ut» mer av Okkenhaugs musikk fra hans rike partitur til bruk både som underlags- og overgangsmusikk. Jeg tillot meg å bruke både rytmiske og melodiske motiver, små fragmenter og enkeltstemmer/-instrumenter fra partituret til dette, litt som om dette er filmmusikk. Dette fungerte godt, og det vil bli mer av dette i årets oppsetning.

At Torodd Wigum ser frem til årets spel er nok en underdrivelse.

– «Spelet om Heilag Olav» står seg godt også i 2025, og jeg tillater meg å anbefale en tur til Stiklestad i slutten juli. Der kan du oppleve fantastisk musikk med symfoniorkester og mannskor, flotte skuespillere og solister og hundrevis av frivillige involverte både på og bak scenen.

Spelet om Heilag Olav framføres 25., 26., 27. og 29.juli 2025

Operaen «Hulda» av Cesar Franck ble en enorm suksess. Solister, Lillehammer Symfoniorkester og kor ble ledet trygt gjennom fire forestillingen med fulle hus av Martin Wettges.

_{Skrevet av Trond Erikson, kommunikasjonsmedarbeider
tlf. 474 00 908}

Det er Bjørnstjerne Bjørnsons skuespill «Haltehulda» som er bakgrunnen for César Francks opera. Den belgiske komponisten som levde fra 1822 til 1890 skrev denne operaen i perioden mellom 1879 og 1885.

Prosjektleder og initiativtaker Olemic Thommessen var svært fornøyd etter siste forestilling.

– Vi hadde ca 2.500 publikummere innenfor dørene, hvorav ca 225 var gratisbilletter til gjester og samarbeidspartnere. Totalt var vel 180 personer involvert i forestillingen. 12 solister, koret 62 og orkesteret 56, forteller han.

– Det å sette sammen et så vidt stort – og godt kor – er krevende på prosjektbasis. Samarbeidet med Vest- Oppland kammerkor på Gjøvik og Det norske et litekor på Vinstra ble i denne sammenhengen viktig. Litt enklere når det gjelder musikere der tilfanget på freelancere er større og bruken av profesjonelle krefter mer omfattende. Når det gjelder solistene har det ikke vært vanskelig. De fleste har «tent» på prosjektet og vært glade for å bli spurt. Tror også i etterkant at de opplever å ha vært med på et spesielt prosjekt – og så er det jo alltid gøy å være med på en suksess, sier Thommessen.

Styreleder for Lillehammer Symfoniorkester og kor Jens Uwe Korten var også godt fornøyd med prosjektet.

– Operaprosjektet Hulda har vært en stor styrkeprøve for alle musikere som var med. Lillehammer symfoniorkester og koret vårt ble for anledning supplert med like mange profesjonelle musikere og sangere som vi er i utgangspunktet, fordi alle musikere fra LSO ikke hadde anledning til å være med i prosjektet. «Hulda» krevde intensiv egenøving og i tillegg tid til mange felles øvelser de siste 14 dagene før premieren. Alle musikere, både de fra LSOK og de eksterne, var på forhånd veldig spente, både i forhold til nivået og ikke minst til det orkesterklangen. Ingen kjente musikken fra før, så det ble en intens felles oppdagelsesreise inn i et nytt musikalsk landskap, kan Korten fortelle.

– Heldigvis var det en person som møtte oss ekstrem godt forberedt, dirigenten Martin Wettges. Han er er en meget erfaren orkesterdirigent og har i tillegg en solid bakgrunn fra arbeidet med kor og sangsolister fra mange ulike prosjekter. I tre år hadde Martin forberedt seg på Cesar Francks komposisjon. Han kunne musikken inn og ut og hadde en tydelig framdriftsplan. Operaen består av to og en halv time med senromantisk, kompleks musikk.

For alle orkestermedlemmer i LSO har dette prosjektet vært en stor opplevelse. Det har vært krevende, intens og slitsom, men resultatet overgikk alle forventninger. Vi ble del av et stort musikalsk felleskap som vi sjelden opplever maken til og de fleste vil nok si at de utfordret seg selv mer enn det som er vanlig.

Er det noe orkesteret vil gjøre igjen?

«Hulda» var en spesiell stor produksjon som ble til takket være mange gode samarbeidspartnere og støttespillere. Vi har planlagt denne framføringen i nesten tre år. Så det blir nok en stund til vi kommer til å ta initiativ til en tilsvarende produksjon. Men det har ikke vært avskrekkende, tvert om. Særlig det å samarbeide med andre orkestre og flere kor har vært en givende erfaring, sier Korten til slutt.

Vi traff en av musikerne etter forestillingen – og Kathrine Eriksen roser prosjektet.

Jeg valgte å bli med på Hulda-prosjektet fordi jeg ønsket en musikalsk utfordring og muligheten til å samarbeide i et stort ensemble bestående av både profesjonelle og frivillige aktører. Som klarinettist som relativt nylig har begynt å spille bassklarinett, så jeg dette som en unik sjanse til å utvikle meg videre på instrumentet. Tidligere har jeg spilt i oppsetninger som Nøtteknekkeren med Lillehammer Symfoniorkester og erfaringen derfra ga meg motivasjon til å gå i gang med et såpass komplekst verk som Hulda.

For å forberede meg på musikken, startet vi øvingen flere måneder i forkant, både individuelt, i grupper og sammen med resten av orkesteret. Hulda er et krevende verk med mange temposkifter, toneartsskifter og uventede fortegn, noe som krevde grundig forberedelse og høy grad av konsentrasjon. Det har vært ekstra gøy at Franck har gitt bassklarinetten en fremtredende rolle, med partier som spenner fra hurtige passasjer til mykere, lyriske sekvenser. Dette har gitt meg muligheten til å utforske instrumentets fulle klangregister og uttrykksmuligheter.

Det har vært overraskende få pauser i dette verket, men for å holde konsentrasjonen oppe, følger jeg nøye med og teller takter systematisk. Jeg har også utviklet rutiner for å holde oversikt, som å notere inn innsatser i andre instrumentgrupper og holde øyekontakt med dirigenten. Dirigent Martin Wettges har vært en stødig kaptein gjennom hele prosessen, og det har føltes trygt å kunne lene seg på hans direksjon.

Etter de fire forestillingene sitter jeg igjen med en følelse av mestring og utvikling. Overgangen fra klarinett til bassklarinett var i starten utfordrende, og det har tatt tid for meg å føle meg komfortabel med instrumentet. Gjennom arbeidet med Hulda har jeg imidlertid opplevd en betydelig vekst i selvtillit og ferdigheter som bassklarinettist. Samarbeidet med dirigent Martin Wettges og de andre musikerne har vært uvurderlig. Hans tydelige ledelse og innsikt har skapt en trygg ramme som har gjort det mulig for oss alle å yte vårt beste. Det tette samarbeidet mellom profesjonelle og frivillige aktører har også vært inspirerende, og har skapt en sterk fellesskapsfølelse.

Å oppdage Hulda, et verk jeg tidligere ikke kjente til, har vært veldig spennende. Francks musikk er rik på følelser og dramatikk, og det har vært en glede å dykke ned i dette universet. Denne erfaringen har ikke bare utvidet min musikalske horisont, men også tent en ny interesse for å utforske lignende prosjekter i fremtiden.

Samlet sett har Hulda-prosjektet vært en helt super opplevelse som har styrket meg både som musiker og som individ. Jeg ser nå med fornyet entusiasme på fremtidige musikalske utfordringer og muligheter som nyfrelst bassklarinettist!

Les mer om forberedelsene til operaprosjektet:

Olemic Thommessen forteller om kjennskapet til «Hulda»

– Jeg ble litt tilfeldig kjent med verket via gode venner. Når jeg senere kom til å lede arbeidet med Maria Bjørnsons stiftelse, som er en av partene i dette prosjektet, syntes jeg det var en god ide å ta dette verket hjem til Norge gjennom en fullskala produksjon. Svært få verk i den kjente operalitteraturen har noen forankring til vårt land. I «Hulda» har vi et stort verk av en internasjonalt anerkjent komponist der handlingen i sin helhet foregår i Norge, og der librettoen er basert på en av Norges mest kjente forfattere, nemlig Bjørnstjerne Bjørnson. For Oss i Maria Bjørnsons stiftelse er ikke minst det siste relevant med tanke på at Mara Bjørnson var Bjørnstjernes oldebarn, kan Thommessen fortelle.

Handlingen i «Hulda» utspiller seg på Romsdalskysten i det 11. århundre, men så godt som ingen kjenner til denne operaen i dag. Den har vært glemt i mer enn hundre år, men partituret til operaen ble funnet igjen på Bibliothèque nationale i Paris.

Dette er en opera som ikke har blitt framført i Norge, og i det hele tatt er den lite spilt – hvordan fikk dere rettighetene til å sette den opp i Norge?

– «Hulda» har kun blitt fremført noen få ganger. Premieren var i Monte Carlo i 1894. Verket ble så fremført to ganger i 1895, henholdsvis i Toulouse og Den Haag. Siden lå den i hvile til Theater Freiburg tok den opp i 2019. Det ble i den anledning utarbeidet notemateriale basert på partituret som var å finne i Nasjonalbiblioteket i Paris. Det franske musikkforlaget hadde en del synspunkter på det forhold at vi har oversatt librettoen til norsk, men alt løste seg på beste måte og den norske teksten vil nå bli innarbeidet. Utover dette har det ikke vært noen problematiske rettighetsspørsmål.

Økonomi

Penger er jo alltid et tema når store forestillinger skal opp å stå. Hva koster denne herligheten?

– Det å gjøre en full scenisk produksjon av en så stor opera som dette er meget økonomisk krevende. Vårt totalbudsjett er ca 6,5 millioner kroner. Denne forestillingen er derfor et gedigent spleiselag der private stiftelser, offentlige aktører, og en lang rekke samarbeidspartnere innenfor næringsliv og kulturinstitusjoner bidrar.

Det betyr vel også en rekke forestillinger?

– Det er lagt opp til fire forestillinger i Maihaugsalen med premiere 5 april. Dette er en meget stor produksjon. Med ca 80 sangere i koret, 14 solister, ca 70 musikere og et antall medarbeidere bak scenen og i teknikken snakker vi om at ca 200 personer samlet sett vil være involvert under forestilling. Det sier seg da selv at dette ikke er en forestilling det er lett å ta opp igjen eller å sende på turne.

Samarbeid

Her sier det seg selv at en av NASOLs medlemsorkestere, Lillehammer Symfoniorkester og kor, ikke kan stå for dette alene?

– Nei det er riktig. I tillegg til Lillehammer symfoniorkester og koret har vi flere svært viktige samarbeidspartnere på den kunstneriske siden. Musikk i Innlandet, Orkester innlandet, Dextra Musica, Operafest Røykenvik og ikke minst Ringsakeroperaen stiller opp med ressurser særlig på orkestersiden, avslutter Olemic Thommessen.

Et skattekammer

Vi fikk også noen ord fra prosjektets dirigent Martin Wettges som også har sitt første møte med César Francks opera.

– «Hulda» – dette partituret er et ekte skattekammer. Etter hvert som jeg studerer musikken, blir jeg mer og mer entusiastisk over oppfinnsomheten. De fantastisk fengende melodiene, den fargerike orkestreringen og den dramatiske lidenskapen som ligger i dette partituret. Og det er helt uforståelig for meg hvorfor dette fantastiske verket er helt glemt og aldri har blitt fremført i sin helhet i Skandinavia.

Hva med tonespråket?

– Jeg antar at César Franck aldri selv besøkte Norge, men han studerte norsk folkemusikk i dybden og integrerte borduntoner, danseviser og så videre. Franck lyktes med å gi liv til vikingtiden ved å blande sitt eget franske lydspråk med visjonen om Norden. Her får vi oppleve lydmalerier av hav, skog, fjord og tordenvær. Det blir jo en refleksjon av hovedpersonenes sjeler i operaen. Folkesangen «Eg rodde meg ut på seiegrunnen» blir til og med hovedtemaet i ouverturen til siste akt av operaen, kan han fortelle

– Jeg gleder meg til denne symbiosen av nord og sør, avslutter Wettges

Det er Stiftelsen Opera Lillehammer som produserer Hulda i samarbeid med Maria Bjørnson stiftelse.

Blant solistene finner vi blant andre; Iva Karnezi (sopran), Magne Fremmerlid (bass), Silvia Moi (sopran), Torbjørn Gulbrandsøy (baryton), Siv Iren Misund (mezzosopran og Magnus Ingemund Kjelstad (baryton).

Det er Lillehammer Symfoniorkester og kor som medvirker under ledelse av Martin Wettges og regien er ved Ivar Tindberg.

https://huldalillehammer.no/om-hulda/

https://maihaugsalen.no/

Hjem

https://martinwettges.com/