Eldre artikler - 3. page

Frol Symfoniorkester slet med rekruttering av nye medlemmer. Men så skjedde det noe i 2017. Laila Grendahl overtok dirigentpinnen.

– Da jeg tok over FSO i 2017 manglet vi desperat strykere. Vi måtte derfor både få tak i flere tidligere musikere, og systematisk kontakte alt som kunne krype og gå av strykere på Innherred.

I tillegg var det svært få blåsere, og bortimot ingen slagverkere som hadde et reelt og ‘følt’ medlemskap til orkesteret. For at denne gjengen skulle prioritere orkestermusikk måtte vi endre både repertoaret og øvingskulturen. Pausetelling er kjedelig, og kjører du 5 mil en vei til orkesterprøve – så vil du jo spille.

Nå har vi venteliste på en del instrumenter på blås. Vi prioriterer å ta inn ungdommer, men lar de eldre rutinerte sitte å doble med dem. Det sikrer tilveksten i rekkene, sier hun.

Repertoar

– Jeg dro også med meg musikkstudenter fra musikkutdanninga på Nord universitet der jeg jobber. Noen med orkesterbakgrunn, og en del andre med sjangre som folkemusikk rock/pop i bagasjen. Mange av folkene vi har rekruttert spiller flere instrumenter. Dette har styrket oss fordi vi har nå en besetning som kan bære ulike konsertkonsepter, alt fra moderne filmmusikk, storbandjazz, ikoniske poplåter, musikaler og filmmusikk, og til kjernerepertoaret i den vestlige kunstmusikk-kanon. Slik drar vi også til oss et bredere publikum, og blir synlige som kulturaktør i mye større grad. Det formaliserte samarbeidet med kulturskolene (Levanger, Inderøy og Verdal) er kjempeviktig, og har vært mulig fordi vi har både kulturskolerektorer og lærere ser verdien av orkesterspill for elevene. Innherred har både folkemusikk og klassisk profil hos strykelærerne. For å bygge bro mellom de kulturene har vi flere ganger arrangert ut folkemusikk for fullt orkester, med spesialskrevne stemmer for de yngste, kan hun fortelle.

Frivillighet og arbeidsplass

– Mange av de ungene som har fulgt oss over år på forenklede tilpassa arrangementer har etter hvert kommet inn som faste medlemmer. Noen har også begynt på musikklinja. For å gi både de unge og voksne strykerne et ekstra løft har vi søkt og fått midler til et strykeseminar med Elise Båtnes. Dette blir i september. Og vi håper at dette også kan rekruttere flere strykere til orkesteret.

Frol Symfoniorkester er ikke bare en frivillighetsarena, vi er også en arbeidsplass for freelancere. Vi leier inn distriktsmusikere når det trengs, og har en fantastisk dyktig og inspirerende konsertmester, Maria Selnes, som vi bruker så mye vi kan. Det er viktig for oss å være en møteplass mellom profesjonelle og fritidsmusikere for å stimulere til kvalitet, men også bidra til at kunstnere kan leve og bo i området.

Som dirigent tenker jeg at konsertene må skapes med utgangspunkt i det musikalske jordsmonnet som finnes foran meg til enhver tid. Det er viktig at ikke bare vi i «eldsterådet» i orkesteret står for repertoartenkningen og profileringen av orkesteret. Ungdommene og studentene er delaktige i repertoarvalget, og det har utvidet og utfordret den kanon jeg selv bærer og er sosialisert inn i, gjennom egen utdanning og utøverpraksis. For meg er en vi-tenkning derfor helt essensielt i frivillig ensembledrift. Jeg er overbevist om at et relasjonelt sterkt ensemble gjenspeiles i publikums konsertopplevelse. Musikken og relasjonene påvirker hverandre konstant.

Orkesteret er i dag et sammenfiltret økosystem av folk, sted og musikk. Det holdes sammen og drives fremover av sosiomusikalske relasjoner, positivt øvingsklima og sterke felles konsertopplevelser. Dette skaper igjen et gravitasjonsfelt som binder sammen de vi har og trekker inn nye musikere.

Min filosofi som dirigent er at når tida kommer og jeg skal levere dirigentpinnen videre, så skal orkesteret være i bedre form og stand, enn da jeg tok over. På veien dit er det så utrolig mye flott musikk vi skal dykke inn i sammen, så jeg nok er ikke helt klar for å klive ned fra podiet enda, avslutter dirigent Laila Grendahl.

Aage Richard Meyer er årets dirigent ved Vestlandsk Sommarsymfoni 2025. Vi fikk en liten prat med ham.

Vestlandsk Sommarsymfoni – er det første gang? – og hvilke forventningene til årets uke?

– Det er første gang – jeg ble spurt om å dirigere konserten våren 2024. Og i og med at det er veldig gøy å jobbe med Mathias Gran (daglig leder i Norges Orkesterforbund red.anm) av den enkle grunn at jeg studerte sammen med Mathias på Norges Musikkhøgskole. Vestlandsk Sommarsymfoni virker som et veldig spennende kurs og jeg registrerer at det er flere fra amatørorkestre som jeg har jobbet med tidligere som skal være med på kurset. Det blir sikkert mange nye ansikter – og jeg er veldig spent på å dirigere et ensemble som er sammensatt. Men jeg har vært med på å dirigere Orkesterkollektivet i Oslo, som også er et kjempespennende prosjekt.

Hva er ditt forhold til Tsjaikovskijs sjette symfoni som er hovedverket på konserten?

– Dette er en av de symfoniene som har vært med lengst i mitt arbeid som dirigent. Det er et verk jeg enkelt sagt ble forelsket i. Symfonien har jeg gjort tidligere, blant annet på Norges musikkhøgskole. Og det et er et utrolig flott verk.

Hvilke komponister ligger ditt hjerte nærmest – og hvorfor?

– Jeg har mange favoritter. Gustav Mahler er kanskje den som står meg nærmest – av samme grunner som Tsjaikovskijs sjette. Jeg jobbet med Alban Bergs opera «Wozzeck» i operaen i Valencia med James Gaffigan. Og jeg har jobbet en del med den musikkformen. Så det blir mange favoritter operaverdenen de siste årene. Også «Maskeballet» av Hiuseppe Verdi i Operaen i Oslo har vært et høydepunkt. Så det å jobbe med opera er utrolig utviklende for en dirigent.

Hvordan jobber du med amatører i forhold til profesjonelle musikere?

Det er litt likt og en del forskjellig å jobbe med så ulike ensembler. Oppmøtet i et amatørkorps eller amatørorkester kan jo varier, så innøving blir naturlig nok strukket ut lenger i tid enn med profesjonelle ensembler. Det å finne frem til en måte å spille sammen på er alltid spennende, der lytting i stor grad står i sentrum. Jeg har også vært opptatt av dette i mitt faste korps, Drammen Konsertorkester. Med andre ord er det langsiktig tenking som er viktig i amatørbevegelsen. Så jeg arbeider alltid med å finne en strategi for å løse musikalske utfordringer. I et profesjonelt orkester er det helt annerledes – der er det 3 dager med intens jobbing – så er det konsert.

Aage Richard Meyer er fra Lier og er en av de fremadstormende dirigenttalentene som har kommet fra Dirigentløftets elitesatsing for unge norske dirigenter. Aage jobbet som assistentdirigent ved Bergen Filharmoniske Orkester fra 2020 til 2023, og har siden jobbet jevnlig med flere av Norges profesjonelle ensembler som Oslo Filharmoniske Orkester, Stavanger Symfoniorkester, Trondheim Symfoniorkester og flere av landets militærkorps. Han har vært en aktiv del av Dirigentløftets elitesatsing siden 2017, først i deres mentorprogram «Dirigentforum» og senere «Opptakt», der han fikk jobbe med alle de norske orkestrene. Aage Richard har allerede avtalt fremtidige produksjoner med Oslo Filharmoniske Orkester, Arktisk Filharmoni og Kristiansand Symfoniorkester.

I 2022 gjorde Aage Richard sin operadebut på Den Norske Opera & Ballett da han delte produksjonen av Giuseppe Verdis «Maskeballet» sammen med Edward Gardner, med stor suksess. Han har også assistert på flere operaproduksjoner i Bergen og utlandet, blant annet Alban Bergs «Wozzeck» på Palau de les Arts Reina Sofía i Valencia.

Etter over 40 år bak roret i NASOL har Jan Ola Amundsen takket for seg. Ny daglig leder er Mathias Gran, men hvem er så Mathias Gran?

– Jeg regner meg selv som en engasjert musikkentusiast! Jeg er utdannet dirigent, bassist og pedagog fra henholdsvis Norges musikkhøgskole og NTNU. Jeg har også kompetanse innen markedsføring, økonomi og ledelse. Jeg er veldig glad i å spille i forskjellige strykeinstrumenter og hadde nylig min debut som bratsjist i Bærum symfoniorkester. Jeg spiller også fiolin i Botaniske Hagenkvartetten. Og når tiden strekker til tar jeg også på meg noen oppdrag som dirigent og bassist, i tillegg til å være timelærer i klassisk kontrabass på Toneheim folkehøgskole, sier Gran

Hvilke gode knagger henger du din musikalsk oppvekst på?

– Jeg begynte å spille piano allerede som seksåring og har alltid hatt en lidenskap for musikk. Begge foreldrene mine spilte i korps, så jeg har mange timer bak meg på øvelser, også uten å utøve selv. Under konsertertene med korpset skal jeg visst ha stått i setet og dirigert allerede som toåring, så en musikalsk interesse har det alltid vært. Som pianist kreves det masse egenøving før du kan spille sammen med noen. Utallige timer på øverommet før du har øvd inn én eneste sonate du kan spille med andre. Jeg var derfor litt misunnelig på strykerne i kulturskolen, som hadde samspill i orkester som en naturlig del av den ukentlige spilleaktiviteten, kan Mathias fortelle.

– Jeg tok derfor opp farfars gamle kontrabass og begynte å øve. Etter en stund fikk jeg bli med i Vestfold ungdomsstrykeorkester (VUSO), før jeg til slutt dristet meg til å møte på øvelse med Vestfold symfoniorkester. Det store orkesteret og den allsidige orkesterlitteraturen var noe som virkelig grep meg. Etter første øvelse var det egentlig gjort. Det er ingen tvil om at VUSO og VSO var vesentlig for min musikalske oppvåkning.

Jeg har tittet litt på bildene dine – hva er det med Svalbard?

På Svalbard fikk jeg oppleve betydningen av å ha en sterk frivillighet! Longyearbyen er ikke store stedet, med sine 2000 innbyggere. Allikevel har byen et utrolig tilbud av fritidstilbud for innbyggerne. På øya er det 4 kor i frivillig regi i tillegg til et storband. I løpet av min tid på Svalbard var jeg med på å grunnlegge Longyearbyen symfoniorkester (LSO), som er et orkester for barn og unge. Orkesteret startet med en visjon om at det skulle være mulig for alle å få den symfoniske orkesterfølelsen – uansett hvor de måtte befinne seg. LSO ble beviset på at det utroligste er mulig når engasjerte/gode krefter kommer sammen.

Du har noen tanker om orkestermiljøet i Norge. Har du noen fanesaker som du vil jobbe med i NASOL?

– Det er lett å glemme at den norske orkesterbevegelsen er av de største i verden, justert for folketallet. Det er kun Japan og Tyskland som kan skilte med noe liknende. Allikevel er det sårbart. Vi er nok, mer enn noen andre, avhengig av at alle som behersker orkester orkesterinstrumenter tar del. NASOL – orkestre er tidvis skjulte juveler. De utgjør ofte hjørnesteiner i store produksjoner og flere har omfattende og naturlige samarbeid med profesjonelle musikere og ensembler. Det finnes mange spennende modeller på dette som bør synliggjøres mer ovenfor politikere og andre støttespillere

Hvilke tanker har du rundt orkesterbygging?

– Orkesterbygging er en kontinuerlig aktivitet. Det er en balanse mellom flere sosiale og demografiske faktorer. I tillegg til rett kompetanse på rett sted til rett tid. Det er nesten et håndverk, spør du meg! Et stabilt orkester er et orkester med jevn rekruttering, spesielt av yngre deltakere. Dagens unge er en generasjon som legger mye identiteten sin i det de gjør og kalles gjerne «generasjon prestasjon». Derfor tror jeg det er viktig at de får skinne litt når de først tar steget og deltar. Gi de utfordringer og posisjoner de tydelig i orkesteret. Det blir aldri nok synlighet! Potensielle medlemmer må vite at orkestrene finnes. Det samme må lokale politikere og bevilgende myndigheter! Vi har noen gode eksempler, men det må bli flere! Jeg håper å kunne medvirke til en god delingskultur på dette innad i organisasjonen.

Du jobber i dag med Norsk Ungdomssymfoniorkester – hvilken rolle har du der?

– Som produsent i NUSO har jeg sørget for den daglige driften, samt produksjonen/gjennomføringen av samlingene. Jeg har i tillegg jobbet aktivt med å bygge opp en god grunnstruktur i orkesterets administrasjon. Utvikling av ny nettside og en strategi for synlighet er noe av det jeg har brent for.

Hva tenker du om å jobbe med ungdom kontra orkestre med en eldre alderssammensetning?

– Unge har nok større nysgjerrighet. Men den ungdommelige nysgjerrigheten er noe vi bør prøve å etterstrebe – også når vi blir eldre. Det gjør hverdagen og samspillet mer spennende. Unge bygger og søker erfaring, mens eldre fort kan får sterke meninger om hvordan erfaringen skal brukes. Det viktig å se til barn og unge i nærmiljøet. Det er mange barne- og ungdomsorkestre i hele landet og det er viktig at det ikke oppstår for stort gap i alder mellom ungdomsorkesteret og symfoniorkesteret. Samarbeidsprosjekter kan sørge for mer organiske overganger. Samarbeid er alltid bra! Det krever mye, men det er veldig moro når det gir resultater. Mange orkestre er allerede flinke til å engasjere medmusikere fra andre orkestre når det nærmer seg konserter. Denne tradisjon om å stille opp for hverandre, liker jeg veldig godt!

_{skrevet av
Trond Erikson, kommunikasjonsmedarbeider – tlf. 474 00 908}

• Alessandro Caprotti – fagottist og pedagog som elsker å undervise. Men hvem er han egentlig?

– Jeg er italiensk og begynte å spille saxofon da jeg var ni år. Noen år senere oppdaget jeg fagotten og studerte begge instrumentene på konservatoriet i Milano. I 2009 var jeg så heldig at jeg fikk jobb som solofagottist i Kringkastingsorkesteret, som var grunnen til at jeg flyttet til Norge. Etter hvert fikk jeg også jobb som fagottlærer på Barratt Due og som førsteamanuensis på Norges Musikkhøgskole. I tillegg er jeg fast medlem av ensemblet Oslo Kammerakademi. Og jeg bor i Oslo med kone og katt!

Du underviser en del. Både barn og amatører?

– Undervisning er en stor del av mitt virke som musiker. Jeg underviser barn, studenter og voksne fritidsmusikere. Hver aldersgruppe er inspirerende på sin måte. Barn har mye fantasi og det er utrolig hva de får til hvis du ikke forteller dem hvor vanskelig det de gjør egentlig er! Studenter spiller på høyt nivå og kommer med sine egne musikalske ideer som jeg liker å la meg utfordre av; jeg lærer selv mye av å undervise dem og jeg har alltid noe å strekke meg til siden de allerede er så gode. Voksne fritidsmusikere er kjempespennende å jobbe med; ofte er det mennesker som går hjem etter lange arbeidsdager og bruker energi og tid på å øve på instrumentene sine og dyrke sin kjærlighet for musikk; mange av dem sitter med utrolig mye kunnskap om musikk og deres engagement og lidenskap er for meg oppriktig inspirerende.

Det er jo annonsert at fagotten er blant de truede «musikkartene». Hvordan ser du på fremtiden for instrumentet, spesielt i Norge?

– Initiativet som tidligere het «truede instrumenter» endret etter hvert navn i «instrumenter i fokus». Jeg tror at dette var en god idé av flere grunner. På en side fordi det ikke er så fristende for barn å spille et instrument som er utrydningstruet, altså som ingen vil spille. Det er mer fristende å spille et instrument som er «i fokus», altså som får spesiell oppmerksomhet. I tillegg mener jeg at dobbeltrørinstrumentene ikke er utrydningstruede. Deres historie og fremtid er tett sammenvevd med historien og fremtiden til symfonisk musikk.

Det er allikevel viktig å promotere disse instrumentene spesielt hos unge og barn. Jeg har opplevd at barn og unge som begynner å spille fagott blir fort utrolig glad i instrumentet og angrer absolutt ikke på at de valgte det. Men de må jo så klart få vite at instrumentet finnes, for å kunne velge det. Det er sant at det er noen knotete aspekter ved å spille dobbeltrørinstrumenter og kanskje spesielt fagott: vanskelig å få tak i gode rør, kompliserte grep, dyre instrumenter og mangel på lærere i deler av Norge. Samtidig får man gleden av å spille utrolige vakre instrumenter og man blir fort ettertraktet nettopp fordi det ikke er så mange av oss. Jeg er svært takknemlig for arbeidet som «instrumenter i fokus» og som mange pedagoger i Norge har lagt i å rekruttere unge oboister og fagottister og i å skaffe instrumenter. Jeg mener at fremtiden til dobbeltrørinstrumenter i Norge ser mye lysere ut nå enn det gjorde for 10 år siden, avslutter den blide italieneren.

_{Skrevet av Trond Erikson, kommunikasjonsmedarbeider
tlf. 474 00 908}

Seks timer fra Helsingfors – retning nordøst – ligger Lieksa. En liten by i Norra Karelen i Finland. Her vokste Tanja Carita Ikonen opp. På mange måter var det klarinetten som brakte henne inn i det profesjonelle musikklivet som utøver og pedagog. Men så sent som i 2011 – 32 år gammel – startet hun dirigentstudiet ved Sibelius-akademiet.

– Du er fra Finland – et rikt land innen musikktradisjonen. Hva var din innfallsvinkel til å bli dirigent?

– Det var en veldig praktisk årsak egentlig… Jeg er utdannet klarinettist og klarinettpedagog og da jeg var godt over 30 år, fikk jeg spørsmål om å starte å dirigere korps på musikkinstituttet hvor jeg lærte å spille klarinett. Jeg sa selvsagt ja, og tenkte at det var noe som jeg bare hadde drømt om, og at det ville bli en kjempeflott opplevelse. Og det var det!

– Så rett fra klarinettpedagog til dirigering?

– Jeg la fort merke til at jeg ikke hadde nok i verktøykassen min for å hjelpe et ensemble å prestere sitt beste siden jeg hadde null opplæring i å være dirigent. Vel, noen ensemblelederkurs fra klarinettpedagogutdannelse hadde jeg, men det var langt fra nok. Så jeg bestemte meg å studere litt – først med privatlærer, så ble det noen dirigentkurs og til slutt søkte jeg meg til Sibelius Akademiet.
Her tok jeg mastergrad i 2014, og samme år var jeg heldig å få 2. pris i en international dirigentkonkurranse, og da tok det helt av. Da kunne jeg endelig være en dirigent, så jeg sluttet i jobben som klarinettlærer og satset fra da av fullt ut på å være dirigent.

– Men du er fortsatt utøvende klarinettist. Hvordan kombinerer du de to yrkene?

– Tjaa… Det er faktisk det spørsmålet der jeg har en indre kamp med meg selv hver dag. Når det gjelder selve spilling og dirigering er det ikke noe dilemma, det er bare to sider av samme sak – altså å formidle musikk. Men i det daglige er forberedelse og øving, kombinert med praktisk tidsbruk krevende.
Hvis jeg sier at det er lett, så lyver jeg. Men jeg prøver i alle fall å planlegge realistisk. For meg er det virkelig viktig å ha en plan. Hver eneste uke setter jeg meg et mål om hvor lang tid jeg skal bruke. Hvilke stykker jeg skal jobbe med og jeg setter alltid et kvalitetsmål både med klarinetten, samt med innstudering av partiturer. Det gir meg en utrolig mestringsfølelse hvis jeg klarer det jeg har planlagt. Jeg prøver også alltid, når det er mulig, å planlegge konsertkalenderen sånn at jeg har god tid til å konsentrere meg om det som skal gjøres. Hvis det står på kalenderen noen store verk som jeg aldri før har dirigert, prøver jeg å unngå å være klarinettsolist i samme periode.
Det beste jeg vet er når jeg har vært heldig nok til å være spillende dirigent, for eksempel som solist og dirigent i Mozarts klarinetkonsert. Det å lage musikk der man får mulighet til å stå i sentrum i musikken… Det er en drømmesituasjon for meg! Slike opplevelser lever jeg lenge på.

Din bakgrunn er fra Sibelius-akademiet i Helsingfors? Hva førte deg til Norge?

Svaret kommer kontant.
– Long story short. Jobb og fjell!

– Du dirigerer både skolekorps, janitsjarkorps og symfoniorkestre. Hvordan jobber du med de forskjellige ensemblene og hvilken forskjell er det å arbeide med barn kontra voksne?

– Musikk er musikk. Utgangspunkt er at alle vil lage fin musikk. Jeg kjenner ikke en eneste person som vil spille dårlig. Det er mitt utgangspunkt, at jeg som dirigent er der for å hjelpe et ensemble i å gjøre sitt beste. Så jeg ser ikke så stor forskjell mellom alder eller ensembletype i prinsippet. Når det er sagt så er alle ensembler forskjellige, og jeg føler som dirigent at min jobb er å finne de riktig verktøy som passer best for det ensemblet jeg dirigerer til enhver tid, verktøy som gjør at vi sammen kan skape magi. Det er en herlig følelse når det fungere. Da snakker vi kjemi!

– Du får et partitur foran deg. Hva gjør du frem til første prøve med orkesteret/korpset?

– Jeg prøver å lære partiturene så godt som mulig, slik at jeg kan hjelpe musikere å spille sammen. Mine metoder for å lære partitur er mange. Jeg ser alltid på hvor lang tid jeg har til å lære meg stykket, hvor vanskelig notebildet er og så videre.
Av prinsipp jobber jeg med først gjennomlesning av partituret (taktart, toneart, tempoer, verkets karakter). Så bruker jeg klarinetten på de fleste stemmene i partitur for å få litt følelse hvordan er det å spille hver stemme. Dette går selvsagt ikke med alle stemmer i riktig oktav, men i allefall får jeg en liten fysisk «feeling» av hvordan det er å spille musikken.
Jeg er såpass dårlig pianist, at det tar evighet hvis jeg prøver å spille partitur med piano, sier Tanja med et smil.

– Så sjekker jeg forskjellige innspillinger av verket om det finnes. Så starter jobben med en mer nøye analyse som for eksempel harmonier, frasering, form, rollen til de forskjellige instrumenter og musikalske bilder. Til slutt kommer det som krever mest tålmodighet, men som jeg også elsker mest når jeg går inn i et slags gravemodus. Da er jeg i min egen boble. Som person er jeg altså både ekstremt ekstrovert, men også ekstremt introvert.

– Hva brenner du for – utenfor musikken? Og influerer dine ikke-musikalske interesser hvordan du arbeider med musikk?

Jeg kan ikke si at jeg brenner for noe utenom musikk, siden elementer som jeg leter etter, eller det jeg er mest glad i utenom musikk gjør akkurat det motsatte. Jeg kan kanskje si at andre viktige elementer for meg slukker den konstante indre musikalske brannen for en stund? Den gir meg ro. Litt Yin og Yang.
Og det å gå i naturen, helst sammen med mannen min, (her kommer fjell og skog inn) – de timene jeg er ute på tur, er hodet mitt stille og jeg finner ro. Og jo, den kjærlighet og intresse til naturen påvirker nok hele meg, også som musiker. Jeg tror at det jeg hører der ute er den samme naturkraft som jeg leter etter i musikken, sier Tanja Ikonen til slutt.

• Tanja Carita Ikonen
• Dirigent for Telemark Symfoniorkester
• Frilans dirigent og klarinettist
• Utdannet ved Kuopion Konservatorio (klarinett), Sibelius-akademiet (direksjon)

Trond Erikson
tlf. 474 00 908

Sølen, eller Rendalssølen, er det magiske fjellmassivet som plutselig stikker opp fra intet, øst og
innerst i Rendalen kommune. Fjellet ligger i Sølen landskapsvern området, og består tre store
topper (1755 moh.) og to skar. Det sies at du på en godværsdag kan se 1/8 av Norge fra den
høyeste toppen. Og slikt blir det musikk av!

Bente Illevold er aktuell med både plate og nytt verk for eufonium, som jo også er hennes eget instrument. Og at det ble akkurat dette fjellet som ga inspirasjon til et nytt verk er ikke tileldig. Bente er selv fra Rendalen og nå skriver hun et helt nytt verk til et orkester som slekten har et usedavnlig godt forhold til.

– Men først – hvorfor skrive musikk inspirert av et fjell?

– Fjellet fremstår stort, massivt og vilt – da toppene rundt er på knapt 1200 moh. Sølen har alltid
fått meg til å kjenne på naturens enorme kraft og den ukontrollerbare villskapen i den som vi
mennesker alltid forsøker å temme. Slik sett er det riktig å si at barndom og minner i Sølen har
styrket min fascinasjon for livets og naturens gang. Landskapet gir meg en følelse av
uendelighet, ensomhet og menneskets sårbarhet. Kanskje livets skjørhet. Det er dette jeg har
prøvd å fange i musikken.

– Du er en drivende god musiker. (Ja, jeg har lyttet meg gjennom din siste plate; «Baut» som er viet musikk av Stig Nordhagen), men du er jo også komponist.

– Komposisjon har nok alltid ligget naturlig for meg, men har vært noe jeg har tilsidesatt eller
undertrykt. Kanskje var det ikke plass til så mye skapende aktivitet i barndommen, men jeg
husker selv jeg laget sanger i smug. Det er virkelig skummelt å presentere musikken man selv har
skapt – helt fra bunnen, og det er noe annet enn å formidle sin egen interpretasjon slik jeg er vant
til som utøver. I og med at jeg ikke har en formell komponistutdannelse så er jeg meget ydmyk i forhold til det og innser at jeg «fusker» i faget. Men jeg ønsker å skrive musikk til meg selv og egne prosjekter primært, det finner jeg glede i. Musikken min er ekte, intuitivt og ikke flikket på og pusset på med intellektuelt og faglig stimuli slik min utøvelse er. Jeg vil beholde musikken min slik – som en kontrast til min utøving, og kanskje som et forsøk på å forene den instrumentale perfeksjonen med den rå og på mange måter «uferdige» musikken.

– Og selve verket?

– «Sølen» har fått fire satser, en for hver årstid. Hver sats beskriver min opplevelse av fjellet og
området, slik jeg ser det for meg i mitt indre og slik jeg har erfart. Med all sin kraft og skjønnhet.
Verket er gitt i gave til Ytre Rendal Orkester, men slik jeg ser det er det like mye et samarbeid.
Orkesteret, som er Norges nest eldste, har sagt seg villig til å urframføre min musikk 27.
desember 2024. Det er jeg svært ydmyk og takknemlig for. Orkesteret sitter i blodet mitt, da mine
forfedre var med på å stifte det, og min familie har bidratt som musikere i generasjoner. Det er
med stolthet jeg kan si at jeg blir 5. generasjon Hole/Illevold som skal opptre som solist med
orkesteret.

Besøk gjerne Bentes hjemmesiden her!

• Trond Erikson
  tlf. 474 00 908

Bli med på orkesterdugnaden!
NASOLs og UNOFs medlemsorkestre har muligheten til å selge Orkesterboka for så å beholde 50% av inntektene selv!

I anledning Orkesteråret 2024 har De Unges Orkesterforbund tatt initiativ til å få skrevet en bok om orkester for barn og unge.
Boka er skrevet av Anne Haugland Balsnes og Linda Cecilie Halvorsen og den er illustrert av Tiril Valeur. I boka kan du lese om instrumenter,
om hva en dirigent og en produsent gjør, om hvordan dagliglivet i et orkester er, og masse annet!

Orkesterboka er ikke bare en god fagbok, men og et flott rekrutteringsverktøy for at flere skal få øynene opp for orkesterverdenen.

Les mer om boka her

Slik foregår dugnaden:

1. Bestill antall bøker dere ønsker å selge.
2. Vi sender bøkene til dere eller dere henter de selv på vårt kontor i Oslo.
3. Dere selger bøkene for 329 kr per bok og tjener 164,50 kr per bok. Pengene kan dere bruke til en orkestertur,
   et seminar eller noe annet som har med orkesteraktiviteten deres å gjøre.

Her finner dere mer info om orkesterboka, orkesterdugnaden og skjema for å bestille Orkesterboka: https://orkesteraret.no/orkesterboka

NASOLs styre består av: (foran f.v.) Forbundsleder Øivind Pedersn, Ida Pollan Thowsen, Morten Skaarer, Frøydis Valle Gaarder (vara), Franziska Wika og Liv Tjemsland. (bak f.v.) Sigurd Braaten (vara) og Daglig
leder Jan Ola Amundsen.
Vegard Hagerup (vara) er ikke med på bildet.
Kontaktnformasjonen til styrets medlemmer, samt daglig leder finner du her!

Det var to kilometer til næraste nabo – og ikkje ein dirigentpinne var å sjå. Når Kjell snart rundar 70 har denne pinnen vore den trufaste følgjevennen hans i over 50 år.

Det heile byrjar faktisk på Finse – det vil seia rundt åtte kilometer frå Finse – altså på Hardangervidda. Her voks Kjell opp, og ein kan vel ikkje seia at det var den mest sentrale staden å veksa opp for det som skulle bli ein halden og kjær dirigent?

− Nei, kanskje ikkje. Men det var ei flott tid og ein veldig fin stad å veksa opp. Og det var jo då eg skulle byrja på gymnaset tidleg på 70-talet det verkeleg tok av. Det var musikklinje på Voss. Og dette var faktisk eitt av dei første stadene som hadde ei slik linje, fortel han.

Og på Voss var det ein nederlendar som skulle bli ein viktig person for Seims interesse i musikk.

−Rudolf Zwartjes var fantastisk. Han la faktisk partituret til Stravinskys «Vårofferet» i hendene mine, og då kan ein jo lura på kva som rører seg i hovudet på ein dirigent in spe, smiler han.

Og det vart starten. Berre 17 år gammal fekk Kjell Seim dirigentansvaret for 3 skulekrinsar utanfor Voss sentrum,som då vart til eitt skulekorps, og då byrja dirigentgjerning for alvor å bli ein stor del av hans liv. Det vart konservatoriet i Oslo i eitt år før han byrja på Noregs musikkhøgskule (NMH) i 1977.

– Det vart oppretta eit stipendiat i Bergen (på konservatoriet) medan eg gjekk på NMH, slik at eg kunne leia symfoniorkesteret på konservatoriet to gonger i veka. Eg hadde faktisk fri mellom kl.10 og kl.14, og då bar det av garde til prøver med Harmonien. Og eg sat på alle prøvene med Karsten Andersen og ei rekkje andre dirigentar. Det var nok ikkje alle gjestedirigentar som var «fra øvste hylle», men eg lærte utruleg mykje, ikkje minst ved at eg fekk aneldning til å snakka med musikarane som forklarte korleis ein ikkje skulle leia innstuderinga.

I 1984 prøvedirigerte Kjell i operaen i Oslo. Og så gjekk det fort. Det vart radioproduksjonar med Stavanger symfoniorkester og konsertar med Trondheim symfoniorkester og KORK og han debuterte i 1987 med Oslo-filharmonien. Same året vart det delt første plass i nordisk dirigentkonkurtranse med Sveriges Radio Symfoniorkester, noko som gav god pr. og det vart ein del orkestertilbod etter det.

Frå 1983 til 1984 dirigerte han Divisjonsmusikken i Bergen.

– Eg var kanskje den første sivilisten som fekk fast jobb som dirigent i eit militærkorps.

Kjell ler litt då han tenkjer tilbake på den tida.

– Eg hadde berre grada til sersjant og var nok den dårlegast betalte i korpset humrar han. Men eg fekk ein utruleg erfaring og er evig takksam for det.

Kjell har leidd alle militærorkesterene i landet, og han har dirigert alle symfoniorkestera, turnert rundt om i Europa, og dessutan Kina og Sør-Afrika og vore kunstnarisk leiar ved Kristiansand Symfoniorkester og Jönköping Symfoniorkester. Likevel er det nok dei unge musikarane som står hans hjarte nærast. Og her er BFUng (Bergen Filharmoniske ungdomsorkester) ungdomssatsinga til Bergen-filharmonien – sentral.

−Det byrja i 1997 med Ung Symfoni, som seinare (2015) vart til BFUng. Her var kulturskulen inne i biletet dei par tre første åra, men så tok pengane slutt, men sponsorar kom støttande til. Og dette prosjektet er spesielt. Det er Noregs einaste orkesterskule der musikarane møtest til prøver minst ein gong i månaden. Annakvart år reiser dei på turné rundt om i verda – og eit slikt tilbod har uendeleg mykje å seia for utviklinga av musikarar. Fleire av dei om har vore med i BFUng sit i dag i orkester rundt om i landet, seier han fornøgd.

– Kva med amatørorkestera?

− Dei er viktige! Eg har dirigert på amatørkorps og amatørorkestere og det er alltid ei glede. Arbeidet med amatørar er eigentleg akkurat likt det å jobba med profesjonelle. Så eg tenkjer ikkje så mykje på kven som sit der. Det er dei same musikalske krava som ligg til grunn. Eg ser faktisk ingen avgrensingar, sjølv med amatørar. Det er moglegheitene for å skapa som er essensielt. Det som ligg i partituret ligg der. Og det er så viktig å ta musikken på alvor. Og når eg tenkjer på barn og unge. Eg har vore med på det årlege orkesterprosjektet til Majorstua skule i Oslo der det sit 110 barn i orkesteret. Det er ein fantastisk opplevlse. Ja, dei må oppdragast, bli sette krav til, og det er slitsamt, men utruleg gøy. Og det er noko med orkesterkulturen, den må lærast, men resultatet er nesten alltid litt magisk.

– Og opera?

– Det er nok òg eitt av hjartebarna mine. Eg var engasjert som dirigent og var delaktig med på starten av Opera Nordfjord. Å dra i gang operainteressa i den regionen var fint, og eg hugsar me sette opp «Flalggermusen» i 1998 – i gymsalen på folkehøgskulen. Det var – for å seia det forsiktig – eit lokale som ikkje eigna seg til slikt, men opera vart det og no har dei jo eit fantastisk hus i Nordfjordeid!

− Og operainteressa vart driven vidare?

– Ja, eg var kunstnarisk leiar ved operaen i Kristiansund frå 1986 til 2021, og var gjestedirigent der i 2023 – og her har det vore ei utruleg fin utvikling. Frå ei operaveke i starten til heilårsdrift – og neste år blir det nytt hus i Kristiansund. Det blir stas. Eg håpar eg får lov å koma dit å gjesta ein gong i framtida.

Elles har Seim gjesta operahus i Helsingfors, Karlstad, Tblisi, Beograd, alle norske distiktoperaer, og dessutan Riksoperaen.

− Er det å dirigera opera- og teaterframsyningar annleis enn konsertar?

– Åja, å gjera 10, 15, ja opptil 100 framsyningar av same stykke krev noko heilt anna enn å dirigera ein eller to identiske orkesterkonsertar.

«Folk og Røvere i Kardemommeby» har runda 100 framsyningar, og eg dirigerte heile 88 Peer Gynt-framsyningar i 1993. Og Peer Gynt vart spesiell, det var første gong på nesten 100 år han vart gjord med komplett musikk av Edvard Grieg. Og med «Nøtteknekkaren» har eg nådd 148 framsyningar og passerer 150 i desember 2025.

– Korleis motiverer ein seg til å leia så mange «like» framsyningar?

– Ein finn noko nytt heile tida. I Peer Gynt til dømes, er det så mykje energi i stykket/teksten som skodespelarar og musikarar hentar ut, at det er med på å motivera kvarandre, på scena og i orkestergrava.

– Motivasjon ja. Kva er det som som driv Kjell Seim?

− Det at ting mognast, sjølv verk ein har gjort ei rekkje gonger før blir som nye – det blir som å «sko seg på nytt» med å kikka på dei «gamle» tinga, men også nye verk er alltid spennande å gyva laus på. Dei gamle klassikarane er der sjølvsagt, men eg har rokke å urframføra rundt 80 verk dei siste 50 åra, frå opera til kammermusikkverk. Tenk berre på at operaen i Kristiansund har bestilt og urframført 8-10 norske operaer og ballettar i mi tid som musikalsk leiar.

– Du bur på Ljanskollen i Oslo, ein stad som har litt musikkhistorisk sus over seg?

– Ja visst. Rett borti gata her budde Klaus Egge. Eg fekk aldri møtt han, men eg kjenner dottera, Guri Egge, så eg har vandra litt i gangane der borte. Og apropos den levande musikkhistoria. Her har me ein del å henta. Me må nemleg halda den litt eldre musikken varm! Dei kommande generasjonane må få oppleva det me kan kalla gullalderen i norsk musikkliv, Klaus Egge, Harald Sæverud, Geirr Tveitt, ja eigentleg alt frå siste del av 1800-talet og musikken til 1900-talet er det viktig å ta vare på og å framføra, så her har spesielt orkestera våre og dei kommande generasjonane av norske dirigentar eit ansvar, avsluttar Kjell Seim før han tek med journalisten ut på terrassen der det bognar av vindruer.

Og journalisten ser nok litt forvirra ut akkurat då.

– Sherry, seier Kjell og smiler lurt.

Skrevet av
Trond Erikson
tlf. 474 00 908

Prøvene før konserten lørdag 3. august i Operahuset Nordfjord er i gang.

Følg oss på Facebook! https://www.facebook.com/profile.php?id=100038756891933