Ingunn Korsgård Hagen er ett av våre flotte dirigenttalenter. Søndag 15. mars leder hun Collegium Musicums orkester i Bergen. Vi tok en prat med dirigenten som har både Bachelor og master i direksjon.
av Trond Erikson
Kommunikasjonsmedarbeider NASOL, tlf. 474 00 908
Hvem er egentlig Ingunn?
– Jeg er ei jente fra Hamar og jeg tok min utdannelse på Universitetet i Stavanger, forteller hun.
Og det kan ikke klages på erfaringer fra den unge dirigenten og musikeren.
– Jeg har vært assistentdirigent i Bergen Filharmoniske Orkester fra 2023 til 2025, og har jobbet med de fleste av de profesjonelle symfoniorkestrene i Norge. Oslo-Filharmonien har foreløpig kun dirigert i masterclass sammenheng med Klaus Mäkelä, men jeg skal jobbe med de i starten av neste sesong.
Å være assistendirigent er en fin måte å tilnærme seg og få erfaringer fra det profesjonelle musikklivet som dirigent?
– Ja, og jeg har assistert mange ulike dirigenter, både gjennom stillingene mine og i enkeltprosjekter, blant andre Daniel Harding i Sveriges Radio Symfoniorkester og opera på Det Kongelige Teater i København. I tillegg har dirigert alle de profesjonelle korpsene i Norge, bortsett fra i nord, som jeg dessverre ikke har fått til å klaffe helt ennå, men forhåpentligvis skjer det snart!
Ikke bare klassisk musikk
Direksjon er en mangfoldig øvelse. Selvfølgelig blir det mye rundt standarepertoaret for et orkester, men hva har du ellers gjort?
– Ved siden av det klassiske repertoaret har jeg gjort en del crossover-prosjekter, blant annet med artister som Katie Melua, Sondre Lerche, Kamelen og Lars Vaular, samt musikalkonserter med Helge Jordal, Karoline Krüger og Marion Ravn, så egentlig er det mange sjangere en dirigent på innom. Jeg underviser også litt i dirigering, blant annet på Dirigentuka i Stavanger, og jeg er en av hovedlærerne på Conduct IT, samt at jeg har vært gjestelærer for dirigentstudentene ved Universitetet i Stavanger, kan hun fortelle.
Men også amatørmusikklivet har allerede hatt glede av Ingunns musikalske ledelse.
– Jada, jeg jobber jobber jevnlig med amatørkorps og -orkestre, men det er vanskeligere å få til å passe med timeplanen dessverre i og med at her har man faste ukentlige øvelser – noe som ikke alltid klaffer. Men jeg gjorde «Alpesymfonien» av Richard Strauss med Lillestrøm Musikkorps før jul.
En dirigent som regel en bakgrunn som musiker i en eller annen form. Hva er ditt instrument?
– Hovedinstrumentet mitt er bratsj. Jeg har dessverre ikke så mye tid til å spille lenger, og savner det veldig, så hvis noen orkestre trenger en bratsjist som tar litt for mye initiativ på bakerste pult med ekstremt dårlig oppmøteprosent, er det bare å si ifra, ler hun.
– Ellers spiller jeg piano, og har nylig oppdaget gleden ved å spille trommer. Jeg kjøpte meg trommesett i sommer og spiller så ofte jeg kan!
Tilbake til Bergen
– Hva gjør du nå?
– For tiden har jeg veldig mange spennende prosjekter. Jeg kom nettopp hjem fra Island etter en uke med Islands Symfoniorkester på to ulike konserter. Og nå går turen videre til Kristiansand Symfoniorkester, før jeg reiser rett videre til Kungliga Filharmonikerna i Stockholm. Deretter kommer jeg endelig tilbake til kjære Bergen for å jobbe med Collegium Musicum for første gang, hvor jeg skal dirigere musikk av en av mine favorittkomponister, Ludvig van Beethoven. Vi spiller blant annet fiolinkonserten med solist Sonoko Miriam Welde, noe jeg gleder meg enormt til, sier hun
Du har allerede avslørt at Beethoven er en favorittkomponist. Er det andre du vil trekke frem?
– Jeg synes det er umulig å velge én favoritt, og svaret endrer seg ofte etter hva jeg jobber med. Beethoven er likevel alltid et trygt svar. En av mine første store kjærligheter i den klassiske musikken var Johannes Brahms, og jeg har også et sterkt forhold til nordisk musikk, særlig Jean Sibelius og Johan Svendsen.
Hva slags prosjekter liker du å dirigere?
– Jeg elsker å dirigere musikk med mange musikere involvert. For meg er det å dirigere også noe veldig sosialt, noe som skjer her og nå, mellom mennesker. Å stå midt i energien fra mange som samarbeider og jobber med å skape noe felles, er noe av det jeg elsker mest ved yrket mitt. Enten det handler om ekstremt komplekse verk som krever høy teknisk presisjon, eller musikk som først og fremst krever emosjonelt fokus, er det i dette spenningsfeltet jeg trives best. Å få musikken til å svinge, fortelle historien, jobbe med klang, balanse, farger og retorikk, alt etter hva musikken trenger.
Jeg liker jo også veldig godt å jobbe med mindre ensembler og solister. Da blir arbeidet ofte mer kammermusikalsk, og jeg opplever at jo færre mennesker som er involvert, desto større ansvar ligger på hver enkelt. Det gir en helt annen, men like spennende arbeidssituasjon og dynamikk. Kort sagt handler det vel mindre om konkrete sjangere, men mer om mennesker og musikk som vil oppnå eller formidle noe sammen.
Som tidligere sagt – ikke bare klassisk musikk!
Hva lytter du til – hva ligger på spilleren til Ingunn?
Det jeg liker å lytte til privat er ofte noe helt annet enn det jeg liker å dirigere. Kanskje fordi innspillinger mangler det sosiale aspektet det er å høre noe live. Hjemme hører jeg ofte på pianomusikk, solorepertoar eller mer minimalistisk musikk, og jeg liker også å bruke tid på å oppdage ny musikk fra komponister jeg ikke kjenner fra før. Gjerne noe som overrasker eller trigger en nysgjerrighet til å ville høre og utforske mer. Men mesteparten av tiden lytter jeg nok mest til ikke-klassisk musikk, og gjerne rock. Akkurat nå har jeg av en eller annen grunn fått en enorm forkjærlighet for gamle puddelrock-slagere fra 80-tallet, som gir meg både en ekstrem glede og ro samtidig, smiler hun.
Noen dirigenter har kanskje litt angst» for å gi seg i kast med nyere verk. Hva med deg?
– Jeg synes det er utrolig spennende å dirigere samtidsmusikk, og særlig når jeg får jobbe med komponister som lever. Det er jo ganske spesielt å faktisk kunne snakke med personen som har skrevet notene vi skal fremføre, så det prøver jeg å gjøre så ofte jeg kan.
Akkurat nå jobber jeg med en ny fiolinkonsert av Jon Øivind Ness, som jeg skal urfremføre sammen med fiolinist Magnus Boye Hansen og Insimul Sinfonietta under Only Connect i Stavanger i april, forteller hun.
Og hva med fremtiden og din store drøm?
– Jeg er i en fase nå hvor jeg prøver å bli mer bevisst på hvem jeg vil være som musiker. Jeg har lært enormt mye de siste årene, både som student og som assistentdirigent, og har vært i en posisjon hvor jeg i stor grad har sagt ja og tatt i mot det meste som har kommet min vei med åpne armer.
Nå kjenner jeg et behov for å stoppe litt opp, kjenne etter og kanskje bli flinkere til å si nei til prosjekter som ikke resonnerer like mye med meg musikalsk. Samtidig er jeg veldig nysgjerrig av meg, og har planlagt og gleder meg til å møte mange nye orkestre og utforske nytt repertoar, men kanskje med et litt større ønske om å finne litt tid til å bli bedre kjent med egen stemme og lytte til den og utforske mer av hva jeg faktisk vil.
Berlin og beyond!
Og drømmen?
– Jeg har ikke én konkret, ytre drøm, selv om det selvsagt hadde vært fantastisk å dirigere alle Brahms-symfoniene med Berliner Philharmoniker en dag, smiler hun.
– Den største drømmen min er mer abstrakt; å få fortsette å jobbe med fantastisk musikk og fantastiske mennesker, utvikle meg videre, og klare å stole på prosessene, også i eget liv. Å bevare nysgjerrigheten, gleden og kjærligheten til musikken og jobben min, samtidig som jeg får fortsette å lære hele livet, og jobbe tett med mennesker jeg kan skape noe meningsfullt sammen med, må jo, uansett hvor svevende det måtte høres ut, være min aller største drøm.
Men først er det altså Beethoven og Carl Nielsen i Bergen, før samtidsmusikken tar oppmerksomheten hennes i April.
