Uncategorized - 3. page

Kristoffer Wøien er ny kunstnerisk leder i Telemark Symfoniorkester. Vi fikk en liten prat med ham.

Gratulerer med nye jobb. Og vi lurer på hvilke ensembler du har jobbet med frem til nå.

– Det er lenge siden jeg har hatt et fast ensemble faktisk! Da jeg studerte i Tromsø hadde jeg et skolekorps der, men etter jeg flyttet tilbake til Oslo, har jeg bare hatt prosjekter med ulike orkestre og korps. Jeg har hatt noen veldig kule prosjekter med Jaren Hornmusikkforening, og i fjor hadde jeg Vestre Aker Musikkorps til en konsert. Også har jeg plutselig begynt å gjøre en del opera, blant annet med Più Sinfonietta, som startet opp i fjor høst.

Hva er din favorittmusikk og favorittkomponister?

– Min favorittmusikk varierer veldig ut ifra hvilken boble jeg er inni. Men jeg kommer ofte tilbake til symfoniene til Mahler, skulle gjerne ha dirigert mer av han.

Har du noen tanker om orkestrenes fremtid i landet?

– Jeg tror kanskje vi må jobbe litt for å beholde orkestrene slik vi kjenner dem i dag. Men jeg synes mange gjør veldig mye bra! Håper å kunne bidra til at flere får oppleve klassisk musikk, og det store formatet som orkesteret er. Jeg mener orkestrene er viktige, fordi de både forvalter en enorm kulturarv, men også skaper ny kunst. Også er det å spille i orkester en kjempeflott fritidsaktivitet for veldig mange. Det gir oss så mye å spille sammen. Jeg tenker også at det er viktig å vise frem hvor gøy det er å spille sammen, og hvor bra man kan få det til å låte. Man må samarbeide godt med resten av det lokale musikklivet. Ofte deler man på de samme ressursene og kan bokstavelig talt «spille» hverandre gode.

Hvilke drømmmer eller ambisjoner har du for fremtiden?
– Jeg håper jeg får realisert noen flere av idéene jeg har, spesielt knyttet til opera og ulike formidlingsmåter, både for barn og voksne. Vi er allerede i gang med noen planer i Telemark for eksempel, så får vi bare se om vi får støtte til å gjennomføre. Ellers håper jeg at jeg kan fortsette å jobbe med mange forskjellige prosjekter. Det at jeg får jobbe med så kule og ulike folk og ensembler er noe av det jeg liker så godt med jobben min nå.

_{skrevet av Trond Erikson
Kommunikasjonsmedarbeider – tlf. 474 00 908}

Ett av de aller mest omtalte spel her i landet er «Spelet om Heilag Olav» på Stiklestad som spilles i slutten av juli hvert år. I år som i fjor er det fullt symfoniorkester i grava – med Torodd Wigum som dirigent.

«Spelet om Heilag Olav», med tekst av Olav Gullvåg og musikk av Paul Okkenhaug, ble framført første gang på Stiklestad i 1954. Det første året het stykket «Føre slaget (natterast på Sul)». I 1960 hadde Gullvåg bearbeidet teksten, og verket ble framført med tittelen «Stiklestad». Etter ytterligere bearbeiding av teksten ble så spelet framført året etter som «Spelet om Heilag Olav». Med unntak av to år under pandemien, er stykket framført årlig hver sommer rundt olsok siden den gang.

70 år med spel!

Hvorfor er dette spelet nesten blitt et episk spel i Norge? Vi spurte årets dirigent Torodd Wigum.

– Musikken til Paul Okkenhaug kan beskrives som episk og storslått, men den er også full av sarte partier og ikke minst vakre melodier. Med all respekt for Gullvågs tekst, er nok musikken hovedårsaken til at «Spelet» har stått seg så godt gjennom 70 år og fremdeles treffer publikum når vi nå nærmer oss tusenårsjubileet for slaget på Stiklestad i 2030.

Okkenhaugs musikk har blitt pusset på opptil flere ganger både for blåseorkester og symfoniorkester. Hva var årsaken?

– Okkenhaug komponerte musikken opprinnelig for symfonisk besetning, men etter få år ble verket framført med blåsebesetning. Ikke så rart, med tanke på det trønderske klima og at «Spelet» spilles utendørs. Midt på 90-tallet tok Ole Kristian Ruud over som dirigent og musikalsk leder på Stiklestad. Han kom til å bety veldig mye for Okkenhaugs musikk. Han spilte inn spelmusikken med Trondheim Symfoniorkester, slik at musikken ble tilgjengelig for «alle». Men den viktigste innsatsen han gjorde, var nok å stå i bresjen for å få bygget en utendørs orkestergrav, slik at symfoniorkesteret igjen kunne framføre Okkenhaugs partitur, nå under tak, forteller Torodd.

Fullt symfoniorkester igjen

– Etter Ruuds mange år på Stiklestad ble musikken igjen framført med blåsebesetning i noen år, da med en ny versjon instrumentert av den norske dirigenten Lars-Thomas Holm. I 2024 tok undertegnede over som dirigent og musikalsk leder for «Spelet», og da var én av mine hovedambisjoner å få tilbake symfoniorkesteret i grava på Stiklestad. Det klarte vi å få til, takket være en unik samarbeidsmodell mellom Stiklestad Nasjonale Kultursenter og aktører i det frivillige musikklivet i regionen, i hovedsak Frol Symfoniorkester og Nord-Trøndelag kammerorkester. Da kunne vi også for første gang ta i bruk nevnte Holms nye versjon av spelmusikken for symfoniorkester.

Opera og spel – hva er fordelen og utfordringer i slike produksjoner?

– Med mange års erfaring fra flere av de norske distriktsoperaene, ser jeg veldig mange likhetstrekk mellom dem og Stiklestad, ja i hodet mitt er produksjonen av «Spelet om Heilag Olav» og apparatet rundt i praksis en distriktsopera-modell. Samarbeidet mellom profesjonelle og frivillige aktører er det samme og helt avgjørende. Dette gjenspeiler seg også i orkestergrava. Vi satte i fjor sammen et symfoniorkester med 44 musikere, hvor ca halvparten var innleide profesjonelle free-lancemusikere, og den andre halvparten omtrent likt fordelt mellom musikkstudenter og amatørmusikere fra regionen. Dette fungerte meget godt, og i år øker vi antall orkestermusikere til 45 musikere etter samme modell. Får vi til én musiker mer hvert år framover, vil det sitte 50 musikere i orkestergrava i 2030. Det skal det være plass til, sier Wigum entusiatisk.

Å dirigere «Spelet» ligner på å dirigere opera, først og fremst på grunn av Okkenhaugs musikk og ikke minst fordi to av rollene krever store «operatiske» stemmer. Men forskjellene er likevel store. «Spelet» er ikke gjennomkomponert, det er i utgangspunktet også lange strekk uten musikk. Et spel er både teater, opera/musikal og ballett/koreografi, men samtidig ingen av delene. Det er noe helt eget. Å finne skjæringspunktet mellom alle kunstformene, er om mulig enda vanskeligere og utfordrende i et verk som «Spelet», kan Torodd fortelle.

Nye toner

– Noe av det mest spennende i fjor var at jeg, sammen med regissør og koreograf, jobbet mye med å «hente ut» mer av Okkenhaugs musikk fra hans rike partitur til bruk både som underlags- og overgangsmusikk. Jeg tillot meg å bruke både rytmiske og melodiske motiver, små fragmenter og enkeltstemmer/-instrumenter fra partituret til dette, litt som om dette er filmmusikk. Dette fungerte godt, og det vil bli mer av dette i årets oppsetning.

At Torodd Wigum ser frem til årets spel er nok en underdrivelse.

– «Spelet om Heilag Olav» står seg godt også i 2025, og jeg tillater meg å anbefale en tur til Stiklestad i slutten juli. Der kan du oppleve fantastisk musikk med symfoniorkester og mannskor, flotte skuespillere og solister og hundrevis av frivillige involverte både på og bak scenen.

Spelet om Heilag Olav framføres 25., 26., 27. og 29.juli 2025

Operaen «Hulda» av Cesar Franck ble en enorm suksess. Solister, Lillehammer Symfoniorkester og kor ble ledet trygt gjennom fire forestillingen med fulle hus av Martin Wettges.

_{Skrevet av Trond Erikson, kommunikasjonsmedarbeider
tlf. 474 00 908}

Det er Bjørnstjerne Bjørnsons skuespill «Haltehulda» som er bakgrunnen for César Francks opera. Den belgiske komponisten som levde fra 1822 til 1890 skrev denne operaen i perioden mellom 1879 og 1885.

Prosjektleder og initiativtaker Olemic Thommessen var svært fornøyd etter siste forestilling.

– Vi hadde ca 2.500 publikummere innenfor dørene, hvorav ca 225 var gratisbilletter til gjester og samarbeidspartnere. Totalt var vel 180 personer involvert i forestillingen. 12 solister, koret 62 og orkesteret 56, forteller han.

– Det å sette sammen et så vidt stort – og godt kor – er krevende på prosjektbasis. Samarbeidet med Vest- Oppland kammerkor på Gjøvik og Det norske et litekor på Vinstra ble i denne sammenhengen viktig. Litt enklere når det gjelder musikere der tilfanget på freelancere er større og bruken av profesjonelle krefter mer omfattende. Når det gjelder solistene har det ikke vært vanskelig. De fleste har «tent» på prosjektet og vært glade for å bli spurt. Tror også i etterkant at de opplever å ha vært med på et spesielt prosjekt – og så er det jo alltid gøy å være med på en suksess, sier Thommessen.

Styreleder for Lillehammer Symfoniorkester og kor Jens Uwe Korten var også godt fornøyd med prosjektet.

– Operaprosjektet Hulda har vært en stor styrkeprøve for alle musikere som var med. Lillehammer symfoniorkester og koret vårt ble for anledning supplert med like mange profesjonelle musikere og sangere som vi er i utgangspunktet, fordi alle musikere fra LSO ikke hadde anledning til å være med i prosjektet. «Hulda» krevde intensiv egenøving og i tillegg tid til mange felles øvelser de siste 14 dagene før premieren. Alle musikere, både de fra LSOK og de eksterne, var på forhånd veldig spente, både i forhold til nivået og ikke minst til det orkesterklangen. Ingen kjente musikken fra før, så det ble en intens felles oppdagelsesreise inn i et nytt musikalsk landskap, kan Korten fortelle.

– Heldigvis var det en person som møtte oss ekstrem godt forberedt, dirigenten Martin Wettges. Han er er en meget erfaren orkesterdirigent og har i tillegg en solid bakgrunn fra arbeidet med kor og sangsolister fra mange ulike prosjekter. I tre år hadde Martin forberedt seg på Cesar Francks komposisjon. Han kunne musikken inn og ut og hadde en tydelig framdriftsplan. Operaen består av to og en halv time med senromantisk, kompleks musikk.

For alle orkestermedlemmer i LSO har dette prosjektet vært en stor opplevelse. Det har vært krevende, intens og slitsom, men resultatet overgikk alle forventninger. Vi ble del av et stort musikalsk felleskap som vi sjelden opplever maken til og de fleste vil nok si at de utfordret seg selv mer enn det som er vanlig.

Er det noe orkesteret vil gjøre igjen?

«Hulda» var en spesiell stor produksjon som ble til takket være mange gode samarbeidspartnere og støttespillere. Vi har planlagt denne framføringen i nesten tre år. Så det blir nok en stund til vi kommer til å ta initiativ til en tilsvarende produksjon. Men det har ikke vært avskrekkende, tvert om. Særlig det å samarbeide med andre orkestre og flere kor har vært en givende erfaring, sier Korten til slutt.

Vi traff en av musikerne etter forestillingen – og Kathrine Eriksen roser prosjektet.

Jeg valgte å bli med på Hulda-prosjektet fordi jeg ønsket en musikalsk utfordring og muligheten til å samarbeide i et stort ensemble bestående av både profesjonelle og frivillige aktører. Som klarinettist som relativt nylig har begynt å spille bassklarinett, så jeg dette som en unik sjanse til å utvikle meg videre på instrumentet. Tidligere har jeg spilt i oppsetninger som Nøtteknekkeren med Lillehammer Symfoniorkester og erfaringen derfra ga meg motivasjon til å gå i gang med et såpass komplekst verk som Hulda.

For å forberede meg på musikken, startet vi øvingen flere måneder i forkant, både individuelt, i grupper og sammen med resten av orkesteret. Hulda er et krevende verk med mange temposkifter, toneartsskifter og uventede fortegn, noe som krevde grundig forberedelse og høy grad av konsentrasjon. Det har vært ekstra gøy at Franck har gitt bassklarinetten en fremtredende rolle, med partier som spenner fra hurtige passasjer til mykere, lyriske sekvenser. Dette har gitt meg muligheten til å utforske instrumentets fulle klangregister og uttrykksmuligheter.

Det har vært overraskende få pauser i dette verket, men for å holde konsentrasjonen oppe, følger jeg nøye med og teller takter systematisk. Jeg har også utviklet rutiner for å holde oversikt, som å notere inn innsatser i andre instrumentgrupper og holde øyekontakt med dirigenten. Dirigent Martin Wettges har vært en stødig kaptein gjennom hele prosessen, og det har føltes trygt å kunne lene seg på hans direksjon.

Etter de fire forestillingene sitter jeg igjen med en følelse av mestring og utvikling. Overgangen fra klarinett til bassklarinett var i starten utfordrende, og det har tatt tid for meg å føle meg komfortabel med instrumentet. Gjennom arbeidet med Hulda har jeg imidlertid opplevd en betydelig vekst i selvtillit og ferdigheter som bassklarinettist. Samarbeidet med dirigent Martin Wettges og de andre musikerne har vært uvurderlig. Hans tydelige ledelse og innsikt har skapt en trygg ramme som har gjort det mulig for oss alle å yte vårt beste. Det tette samarbeidet mellom profesjonelle og frivillige aktører har også vært inspirerende, og har skapt en sterk fellesskapsfølelse.

Å oppdage Hulda, et verk jeg tidligere ikke kjente til, har vært veldig spennende. Francks musikk er rik på følelser og dramatikk, og det har vært en glede å dykke ned i dette universet. Denne erfaringen har ikke bare utvidet min musikalske horisont, men også tent en ny interesse for å utforske lignende prosjekter i fremtiden.

Samlet sett har Hulda-prosjektet vært en helt super opplevelse som har styrket meg både som musiker og som individ. Jeg ser nå med fornyet entusiasme på fremtidige musikalske utfordringer og muligheter som nyfrelst bassklarinettist!

Les mer om forberedelsene til operaprosjektet:

Olemic Thommessen forteller om kjennskapet til «Hulda»

– Jeg ble litt tilfeldig kjent med verket via gode venner. Når jeg senere kom til å lede arbeidet med Maria Bjørnsons stiftelse, som er en av partene i dette prosjektet, syntes jeg det var en god ide å ta dette verket hjem til Norge gjennom en fullskala produksjon. Svært få verk i den kjente operalitteraturen har noen forankring til vårt land. I «Hulda» har vi et stort verk av en internasjonalt anerkjent komponist der handlingen i sin helhet foregår i Norge, og der librettoen er basert på en av Norges mest kjente forfattere, nemlig Bjørnstjerne Bjørnson. For Oss i Maria Bjørnsons stiftelse er ikke minst det siste relevant med tanke på at Mara Bjørnson var Bjørnstjernes oldebarn, kan Thommessen fortelle.

Handlingen i «Hulda» utspiller seg på Romsdalskysten i det 11. århundre, men så godt som ingen kjenner til denne operaen i dag. Den har vært glemt i mer enn hundre år, men partituret til operaen ble funnet igjen på Bibliothèque nationale i Paris.

Dette er en opera som ikke har blitt framført i Norge, og i det hele tatt er den lite spilt – hvordan fikk dere rettighetene til å sette den opp i Norge?

– «Hulda» har kun blitt fremført noen få ganger. Premieren var i Monte Carlo i 1894. Verket ble så fremført to ganger i 1895, henholdsvis i Toulouse og Den Haag. Siden lå den i hvile til Theater Freiburg tok den opp i 2019. Det ble i den anledning utarbeidet notemateriale basert på partituret som var å finne i Nasjonalbiblioteket i Paris. Det franske musikkforlaget hadde en del synspunkter på det forhold at vi har oversatt librettoen til norsk, men alt løste seg på beste måte og den norske teksten vil nå bli innarbeidet. Utover dette har det ikke vært noen problematiske rettighetsspørsmål.

Økonomi

Penger er jo alltid et tema når store forestillinger skal opp å stå. Hva koster denne herligheten?

– Det å gjøre en full scenisk produksjon av en så stor opera som dette er meget økonomisk krevende. Vårt totalbudsjett er ca 6,5 millioner kroner. Denne forestillingen er derfor et gedigent spleiselag der private stiftelser, offentlige aktører, og en lang rekke samarbeidspartnere innenfor næringsliv og kulturinstitusjoner bidrar.

Det betyr vel også en rekke forestillinger?

– Det er lagt opp til fire forestillinger i Maihaugsalen med premiere 5 april. Dette er en meget stor produksjon. Med ca 80 sangere i koret, 14 solister, ca 70 musikere og et antall medarbeidere bak scenen og i teknikken snakker vi om at ca 200 personer samlet sett vil være involvert under forestilling. Det sier seg da selv at dette ikke er en forestilling det er lett å ta opp igjen eller å sende på turne.

Samarbeid

Her sier det seg selv at en av NASOLs medlemsorkestere, Lillehammer Symfoniorkester og kor, ikke kan stå for dette alene?

– Nei det er riktig. I tillegg til Lillehammer symfoniorkester og koret har vi flere svært viktige samarbeidspartnere på den kunstneriske siden. Musikk i Innlandet, Orkester innlandet, Dextra Musica, Operafest Røykenvik og ikke minst Ringsakeroperaen stiller opp med ressurser særlig på orkestersiden, avslutter Olemic Thommessen.

Et skattekammer

Vi fikk også noen ord fra prosjektets dirigent Martin Wettges som også har sitt første møte med César Francks opera.

– «Hulda» – dette partituret er et ekte skattekammer. Etter hvert som jeg studerer musikken, blir jeg mer og mer entusiastisk over oppfinnsomheten. De fantastisk fengende melodiene, den fargerike orkestreringen og den dramatiske lidenskapen som ligger i dette partituret. Og det er helt uforståelig for meg hvorfor dette fantastiske verket er helt glemt og aldri har blitt fremført i sin helhet i Skandinavia.

Hva med tonespråket?

– Jeg antar at César Franck aldri selv besøkte Norge, men han studerte norsk folkemusikk i dybden og integrerte borduntoner, danseviser og så videre. Franck lyktes med å gi liv til vikingtiden ved å blande sitt eget franske lydspråk med visjonen om Norden. Her får vi oppleve lydmalerier av hav, skog, fjord og tordenvær. Det blir jo en refleksjon av hovedpersonenes sjeler i operaen. Folkesangen «Eg rodde meg ut på seiegrunnen» blir til og med hovedtemaet i ouverturen til siste akt av operaen, kan han fortelle

– Jeg gleder meg til denne symbiosen av nord og sør, avslutter Wettges

Det er Stiftelsen Opera Lillehammer som produserer Hulda i samarbeid med Maria Bjørnson stiftelse.

Blant solistene finner vi blant andre; Iva Karnezi (sopran), Magne Fremmerlid (bass), Silvia Moi (sopran), Torbjørn Gulbrandsøy (baryton), Siv Iren Misund (mezzosopran og Magnus Ingemund Kjelstad (baryton).

Det er Lillehammer Symfoniorkester og kor som medvirker under ledelse av Martin Wettges og regien er ved Ivar Tindberg.

https://huldalillehammer.no/om-hulda/

https://maihaugsalen.no/

Hjem

https://martinwettges.com/

Frol Symfoniorkester slet med rekruttering av nye medlemmer. Men så skjedde det noe i 2017. Laila Grendahl overtok dirigentpinnen.

– Da jeg tok over FSO i 2017 manglet vi desperat strykere. Vi måtte derfor både få tak i flere tidligere musikere, og systematisk kontakte alt som kunne krype og gå av strykere på Innherred.

I tillegg var det svært få blåsere, og bortimot ingen slagverkere som hadde et reelt og ‘følt’ medlemskap til orkesteret. For at denne gjengen skulle prioritere orkestermusikk måtte vi endre både repertoaret og øvingskulturen. Pausetelling er kjedelig, og kjører du 5 mil en vei til orkesterprøve – så vil du jo spille.

Nå har vi venteliste på en del instrumenter på blås. Vi prioriterer å ta inn ungdommer, men lar de eldre rutinerte sitte å doble med dem. Det sikrer tilveksten i rekkene, sier hun.

Repertoar

– Jeg dro også med meg musikkstudenter fra musikkutdanninga på Nord universitet der jeg jobber. Noen med orkesterbakgrunn, og en del andre med sjangre som folkemusikk rock/pop i bagasjen. Mange av folkene vi har rekruttert spiller flere instrumenter. Dette har styrket oss fordi vi har nå en besetning som kan bære ulike konsertkonsepter, alt fra moderne filmmusikk, storbandjazz, ikoniske poplåter, musikaler og filmmusikk, og til kjernerepertoaret i den vestlige kunstmusikk-kanon. Slik drar vi også til oss et bredere publikum, og blir synlige som kulturaktør i mye større grad. Det formaliserte samarbeidet med kulturskolene (Levanger, Inderøy og Verdal) er kjempeviktig, og har vært mulig fordi vi har både kulturskolerektorer og lærere ser verdien av orkesterspill for elevene. Innherred har både folkemusikk og klassisk profil hos strykelærerne. For å bygge bro mellom de kulturene har vi flere ganger arrangert ut folkemusikk for fullt orkester, med spesialskrevne stemmer for de yngste, kan hun fortelle.

Frivillighet og arbeidsplass

– Mange av de ungene som har fulgt oss over år på forenklede tilpassa arrangementer har etter hvert kommet inn som faste medlemmer. Noen har også begynt på musikklinja. For å gi både de unge og voksne strykerne et ekstra løft har vi søkt og fått midler til et strykeseminar med Elise Båtnes. Dette blir i september. Og vi håper at dette også kan rekruttere flere strykere til orkesteret.

Frol Symfoniorkester er ikke bare en frivillighetsarena, vi er også en arbeidsplass for freelancere. Vi leier inn distriktsmusikere når det trengs, og har en fantastisk dyktig og inspirerende konsertmester, Maria Selnes, som vi bruker så mye vi kan. Det er viktig for oss å være en møteplass mellom profesjonelle og fritidsmusikere for å stimulere til kvalitet, men også bidra til at kunstnere kan leve og bo i området.

Som dirigent tenker jeg at konsertene må skapes med utgangspunkt i det musikalske jordsmonnet som finnes foran meg til enhver tid. Det er viktig at ikke bare vi i «eldsterådet» i orkesteret står for repertoartenkningen og profileringen av orkesteret. Ungdommene og studentene er delaktige i repertoarvalget, og det har utvidet og utfordret den kanon jeg selv bærer og er sosialisert inn i, gjennom egen utdanning og utøverpraksis. For meg er en vi-tenkning derfor helt essensielt i frivillig ensembledrift. Jeg er overbevist om at et relasjonelt sterkt ensemble gjenspeiles i publikums konsertopplevelse. Musikken og relasjonene påvirker hverandre konstant.

Orkesteret er i dag et sammenfiltret økosystem av folk, sted og musikk. Det holdes sammen og drives fremover av sosiomusikalske relasjoner, positivt øvingsklima og sterke felles konsertopplevelser. Dette skaper igjen et gravitasjonsfelt som binder sammen de vi har og trekker inn nye musikere.

Min filosofi som dirigent er at når tida kommer og jeg skal levere dirigentpinnen videre, så skal orkesteret være i bedre form og stand, enn da jeg tok over. På veien dit er det så utrolig mye flott musikk vi skal dykke inn i sammen, så jeg nok er ikke helt klar for å klive ned fra podiet enda, avslutter dirigent Laila Grendahl.

Aage Richard Meyer er årets dirigent ved Vestlandsk Sommarsymfoni 2025. Vi fikk en liten prat med ham.

Vestlandsk Sommarsymfoni – er det første gang? – og hvilke forventningene til årets uke?

– Det er første gang – jeg ble spurt om å dirigere konserten våren 2024. Og i og med at det er veldig gøy å jobbe med Mathias Gran (daglig leder i Norges Orkesterforbund red.anm) av den enkle grunn at jeg studerte sammen med Mathias på Norges Musikkhøgskole. Vestlandsk Sommarsymfoni virker som et veldig spennende kurs og jeg registrerer at det er flere fra amatørorkestre som jeg har jobbet med tidligere som skal være med på kurset. Det blir sikkert mange nye ansikter – og jeg er veldig spent på å dirigere et ensemble som er sammensatt. Men jeg har vært med på å dirigere Orkesterkollektivet i Oslo, som også er et kjempespennende prosjekt.

Hva er ditt forhold til Tsjaikovskijs sjette symfoni som er hovedverket på konserten?

– Dette er en av de symfoniene som har vært med lengst i mitt arbeid som dirigent. Det er et verk jeg enkelt sagt ble forelsket i. Symfonien har jeg gjort tidligere, blant annet på Norges musikkhøgskole. Og det et er et utrolig flott verk.

Hvilke komponister ligger ditt hjerte nærmest – og hvorfor?

– Jeg har mange favoritter. Gustav Mahler er kanskje den som står meg nærmest – av samme grunner som Tsjaikovskijs sjette. Jeg jobbet med Alban Bergs opera «Wozzeck» i operaen i Valencia med James Gaffigan. Og jeg har jobbet en del med den musikkformen. Så det blir mange favoritter operaverdenen de siste årene. Også «Maskeballet» av Hiuseppe Verdi i Operaen i Oslo har vært et høydepunkt. Så det å jobbe med opera er utrolig utviklende for en dirigent.

Hvordan jobber du med amatører i forhold til profesjonelle musikere?

Det er litt likt og en del forskjellig å jobbe med så ulike ensembler. Oppmøtet i et amatørkorps eller amatørorkester kan jo varier, så innøving blir naturlig nok strukket ut lenger i tid enn med profesjonelle ensembler. Det å finne frem til en måte å spille sammen på er alltid spennende, der lytting i stor grad står i sentrum. Jeg har også vært opptatt av dette i mitt faste korps, Drammen Konsertorkester. Med andre ord er det langsiktig tenking som er viktig i amatørbevegelsen. Så jeg arbeider alltid med å finne en strategi for å løse musikalske utfordringer. I et profesjonelt orkester er det helt annerledes – der er det 3 dager med intens jobbing – så er det konsert.

Aage Richard Meyer er fra Lier og er en av de fremadstormende dirigenttalentene som har kommet fra Dirigentløftets elitesatsing for unge norske dirigenter. Aage jobbet som assistentdirigent ved Bergen Filharmoniske Orkester fra 2020 til 2023, og har siden jobbet jevnlig med flere av Norges profesjonelle ensembler som Oslo Filharmoniske Orkester, Stavanger Symfoniorkester, Trondheim Symfoniorkester og flere av landets militærkorps. Han har vært en aktiv del av Dirigentløftets elitesatsing siden 2017, først i deres mentorprogram «Dirigentforum» og senere «Opptakt», der han fikk jobbe med alle de norske orkestrene. Aage Richard har allerede avtalt fremtidige produksjoner med Oslo Filharmoniske Orkester, Arktisk Filharmoni og Kristiansand Symfoniorkester.

I 2022 gjorde Aage Richard sin operadebut på Den Norske Opera & Ballett da han delte produksjonen av Giuseppe Verdis «Maskeballet» sammen med Edward Gardner, med stor suksess. Han har også assistert på flere operaproduksjoner i Bergen og utlandet, blant annet Alban Bergs «Wozzeck» på Palau de les Arts Reina Sofía i Valencia.

Etter over 40 år bak roret i NASOL har Jan Ola Amundsen takket for seg. Ny daglig leder er Mathias Gran, men hvem er så Mathias Gran?

– Jeg regner meg selv som en engasjert musikkentusiast! Jeg er utdannet dirigent, bassist og pedagog fra henholdsvis Norges musikkhøgskole og NTNU. Jeg har også kompetanse innen markedsføring, økonomi og ledelse. Jeg er veldig glad i å spille i forskjellige strykeinstrumenter og hadde nylig min debut som bratsjist i Bærum symfoniorkester. Jeg spiller også fiolin i Botaniske Hagenkvartetten. Og når tiden strekker til tar jeg også på meg noen oppdrag som dirigent og bassist, i tillegg til å være timelærer i klassisk kontrabass på Toneheim folkehøgskole, sier Gran

Hvilke gode knagger henger du din musikalsk oppvekst på?

– Jeg begynte å spille piano allerede som seksåring og har alltid hatt en lidenskap for musikk. Begge foreldrene mine spilte i korps, så jeg har mange timer bak meg på øvelser, også uten å utøve selv. Under konsertertene med korpset skal jeg visst ha stått i setet og dirigert allerede som toåring, så en musikalsk interesse har det alltid vært. Som pianist kreves det masse egenøving før du kan spille sammen med noen. Utallige timer på øverommet før du har øvd inn én eneste sonate du kan spille med andre. Jeg var derfor litt misunnelig på strykerne i kulturskolen, som hadde samspill i orkester som en naturlig del av den ukentlige spilleaktiviteten, kan Mathias fortelle.

– Jeg tok derfor opp farfars gamle kontrabass og begynte å øve. Etter en stund fikk jeg bli med i Vestfold ungdomsstrykeorkester (VUSO), før jeg til slutt dristet meg til å møte på øvelse med Vestfold symfoniorkester. Det store orkesteret og den allsidige orkesterlitteraturen var noe som virkelig grep meg. Etter første øvelse var det egentlig gjort. Det er ingen tvil om at VUSO og VSO var vesentlig for min musikalske oppvåkning.

Jeg har tittet litt på bildene dine – hva er det med Svalbard?

På Svalbard fikk jeg oppleve betydningen av å ha en sterk frivillighet! Longyearbyen er ikke store stedet, med sine 2000 innbyggere. Allikevel har byen et utrolig tilbud av fritidstilbud for innbyggerne. På øya er det 4 kor i frivillig regi i tillegg til et storband. I løpet av min tid på Svalbard var jeg med på å grunnlegge Longyearbyen symfoniorkester (LSO), som er et orkester for barn og unge. Orkesteret startet med en visjon om at det skulle være mulig for alle å få den symfoniske orkesterfølelsen – uansett hvor de måtte befinne seg. LSO ble beviset på at det utroligste er mulig når engasjerte/gode krefter kommer sammen.

Du har noen tanker om orkestermiljøet i Norge. Har du noen fanesaker som du vil jobbe med i NASOL?

– Det er lett å glemme at den norske orkesterbevegelsen er av de største i verden, justert for folketallet. Det er kun Japan og Tyskland som kan skilte med noe liknende. Allikevel er det sårbart. Vi er nok, mer enn noen andre, avhengig av at alle som behersker orkester orkesterinstrumenter tar del. NASOL – orkestre er tidvis skjulte juveler. De utgjør ofte hjørnesteiner i store produksjoner og flere har omfattende og naturlige samarbeid med profesjonelle musikere og ensembler. Det finnes mange spennende modeller på dette som bør synliggjøres mer ovenfor politikere og andre støttespillere

Hvilke tanker har du rundt orkesterbygging?

– Orkesterbygging er en kontinuerlig aktivitet. Det er en balanse mellom flere sosiale og demografiske faktorer. I tillegg til rett kompetanse på rett sted til rett tid. Det er nesten et håndverk, spør du meg! Et stabilt orkester er et orkester med jevn rekruttering, spesielt av yngre deltakere. Dagens unge er en generasjon som legger mye identiteten sin i det de gjør og kalles gjerne «generasjon prestasjon». Derfor tror jeg det er viktig at de får skinne litt når de først tar steget og deltar. Gi de utfordringer og posisjoner de tydelig i orkesteret. Det blir aldri nok synlighet! Potensielle medlemmer må vite at orkestrene finnes. Det samme må lokale politikere og bevilgende myndigheter! Vi har noen gode eksempler, men det må bli flere! Jeg håper å kunne medvirke til en god delingskultur på dette innad i organisasjonen.

Du jobber i dag med Norsk Ungdomssymfoniorkester – hvilken rolle har du der?

– Som produsent i NUSO har jeg sørget for den daglige driften, samt produksjonen/gjennomføringen av samlingene. Jeg har i tillegg jobbet aktivt med å bygge opp en god grunnstruktur i orkesterets administrasjon. Utvikling av ny nettside og en strategi for synlighet er noe av det jeg har brent for.

Hva tenker du om å jobbe med ungdom kontra orkestre med en eldre alderssammensetning?

– Unge har nok større nysgjerrighet. Men den ungdommelige nysgjerrigheten er noe vi bør prøve å etterstrebe – også når vi blir eldre. Det gjør hverdagen og samspillet mer spennende. Unge bygger og søker erfaring, mens eldre fort kan får sterke meninger om hvordan erfaringen skal brukes. Det viktig å se til barn og unge i nærmiljøet. Det er mange barne- og ungdomsorkestre i hele landet og det er viktig at det ikke oppstår for stort gap i alder mellom ungdomsorkesteret og symfoniorkesteret. Samarbeidsprosjekter kan sørge for mer organiske overganger. Samarbeid er alltid bra! Det krever mye, men det er veldig moro når det gir resultater. Mange orkestre er allerede flinke til å engasjere medmusikere fra andre orkestre når det nærmer seg konserter. Denne tradisjon om å stille opp for hverandre, liker jeg veldig godt!

_{skrevet av
Trond Erikson, kommunikasjonsmedarbeider – tlf. 474 00 908}

• Alessandro Caprotti – fagottist og pedagog som elsker å undervise. Men hvem er han egentlig?

– Jeg er italiensk og begynte å spille saxofon da jeg var ni år. Noen år senere oppdaget jeg fagotten og studerte begge instrumentene på konservatoriet i Milano. I 2009 var jeg så heldig at jeg fikk jobb som solofagottist i Kringkastingsorkesteret, som var grunnen til at jeg flyttet til Norge. Etter hvert fikk jeg også jobb som fagottlærer på Barratt Due og som førsteamanuensis på Norges Musikkhøgskole. I tillegg er jeg fast medlem av ensemblet Oslo Kammerakademi. Og jeg bor i Oslo med kone og katt!

Du underviser en del. Både barn og amatører?

– Undervisning er en stor del av mitt virke som musiker. Jeg underviser barn, studenter og voksne fritidsmusikere. Hver aldersgruppe er inspirerende på sin måte. Barn har mye fantasi og det er utrolig hva de får til hvis du ikke forteller dem hvor vanskelig det de gjør egentlig er! Studenter spiller på høyt nivå og kommer med sine egne musikalske ideer som jeg liker å la meg utfordre av; jeg lærer selv mye av å undervise dem og jeg har alltid noe å strekke meg til siden de allerede er så gode. Voksne fritidsmusikere er kjempespennende å jobbe med; ofte er det mennesker som går hjem etter lange arbeidsdager og bruker energi og tid på å øve på instrumentene sine og dyrke sin kjærlighet for musikk; mange av dem sitter med utrolig mye kunnskap om musikk og deres engagement og lidenskap er for meg oppriktig inspirerende.

Det er jo annonsert at fagotten er blant de truede «musikkartene». Hvordan ser du på fremtiden for instrumentet, spesielt i Norge?

– Initiativet som tidligere het «truede instrumenter» endret etter hvert navn i «instrumenter i fokus». Jeg tror at dette var en god idé av flere grunner. På en side fordi det ikke er så fristende for barn å spille et instrument som er utrydningstruet, altså som ingen vil spille. Det er mer fristende å spille et instrument som er «i fokus», altså som får spesiell oppmerksomhet. I tillegg mener jeg at dobbeltrørinstrumentene ikke er utrydningstruede. Deres historie og fremtid er tett sammenvevd med historien og fremtiden til symfonisk musikk.

Det er allikevel viktig å promotere disse instrumentene spesielt hos unge og barn. Jeg har opplevd at barn og unge som begynner å spille fagott blir fort utrolig glad i instrumentet og angrer absolutt ikke på at de valgte det. Men de må jo så klart få vite at instrumentet finnes, for å kunne velge det. Det er sant at det er noen knotete aspekter ved å spille dobbeltrørinstrumenter og kanskje spesielt fagott: vanskelig å få tak i gode rør, kompliserte grep, dyre instrumenter og mangel på lærere i deler av Norge. Samtidig får man gleden av å spille utrolige vakre instrumenter og man blir fort ettertraktet nettopp fordi det ikke er så mange av oss. Jeg er svært takknemlig for arbeidet som «instrumenter i fokus» og som mange pedagoger i Norge har lagt i å rekruttere unge oboister og fagottister og i å skaffe instrumenter. Jeg mener at fremtiden til dobbeltrørinstrumenter i Norge ser mye lysere ut nå enn det gjorde for 10 år siden, avslutter den blide italieneren.

_{Skrevet av Trond Erikson, kommunikasjonsmedarbeider
tlf. 474 00 908}

Seks timer fra Helsingfors – retning nordøst – ligger Lieksa. En liten by i Norra Karelen i Finland. Her vokste Tanja Carita Ikonen opp. På mange måter var det klarinetten som brakte henne inn i det profesjonelle musikklivet som utøver og pedagog. Men så sent som i 2011 – 32 år gammel – startet hun dirigentstudiet ved Sibelius-akademiet.

– Du er fra Finland – et rikt land innen musikktradisjonen. Hva var din innfallsvinkel til å bli dirigent?

– Det var en veldig praktisk årsak egentlig… Jeg er utdannet klarinettist og klarinettpedagog og da jeg var godt over 30 år, fikk jeg spørsmål om å starte å dirigere korps på musikkinstituttet hvor jeg lærte å spille klarinett. Jeg sa selvsagt ja, og tenkte at det var noe som jeg bare hadde drømt om, og at det ville bli en kjempeflott opplevelse. Og det var det!

– Så rett fra klarinettpedagog til dirigering?

– Jeg la fort merke til at jeg ikke hadde nok i verktøykassen min for å hjelpe et ensemble å prestere sitt beste siden jeg hadde null opplæring i å være dirigent. Vel, noen ensemblelederkurs fra klarinettpedagogutdannelse hadde jeg, men det var langt fra nok. Så jeg bestemte meg å studere litt – først med privatlærer, så ble det noen dirigentkurs og til slutt søkte jeg meg til Sibelius Akademiet.
Her tok jeg mastergrad i 2014, og samme år var jeg heldig å få 2. pris i en international dirigentkonkurranse, og da tok det helt av. Da kunne jeg endelig være en dirigent, så jeg sluttet i jobben som klarinettlærer og satset fra da av fullt ut på å være dirigent.

– Men du er fortsatt utøvende klarinettist. Hvordan kombinerer du de to yrkene?

– Tjaa… Det er faktisk det spørsmålet der jeg har en indre kamp med meg selv hver dag. Når det gjelder selve spilling og dirigering er det ikke noe dilemma, det er bare to sider av samme sak – altså å formidle musikk. Men i det daglige er forberedelse og øving, kombinert med praktisk tidsbruk krevende.
Hvis jeg sier at det er lett, så lyver jeg. Men jeg prøver i alle fall å planlegge realistisk. For meg er det virkelig viktig å ha en plan. Hver eneste uke setter jeg meg et mål om hvor lang tid jeg skal bruke. Hvilke stykker jeg skal jobbe med og jeg setter alltid et kvalitetsmål både med klarinetten, samt med innstudering av partiturer. Det gir meg en utrolig mestringsfølelse hvis jeg klarer det jeg har planlagt. Jeg prøver også alltid, når det er mulig, å planlegge konsertkalenderen sånn at jeg har god tid til å konsentrere meg om det som skal gjøres. Hvis det står på kalenderen noen store verk som jeg aldri før har dirigert, prøver jeg å unngå å være klarinettsolist i samme periode.
Det beste jeg vet er når jeg har vært heldig nok til å være spillende dirigent, for eksempel som solist og dirigent i Mozarts klarinetkonsert. Det å lage musikk der man får mulighet til å stå i sentrum i musikken… Det er en drømmesituasjon for meg! Slike opplevelser lever jeg lenge på.

Din bakgrunn er fra Sibelius-akademiet i Helsingfors? Hva førte deg til Norge?

Svaret kommer kontant.
– Long story short. Jobb og fjell!

– Du dirigerer både skolekorps, janitsjarkorps og symfoniorkestre. Hvordan jobber du med de forskjellige ensemblene og hvilken forskjell er det å arbeide med barn kontra voksne?

– Musikk er musikk. Utgangspunkt er at alle vil lage fin musikk. Jeg kjenner ikke en eneste person som vil spille dårlig. Det er mitt utgangspunkt, at jeg som dirigent er der for å hjelpe et ensemble i å gjøre sitt beste. Så jeg ser ikke så stor forskjell mellom alder eller ensembletype i prinsippet. Når det er sagt så er alle ensembler forskjellige, og jeg føler som dirigent at min jobb er å finne de riktig verktøy som passer best for det ensemblet jeg dirigerer til enhver tid, verktøy som gjør at vi sammen kan skape magi. Det er en herlig følelse når det fungere. Da snakker vi kjemi!

– Du får et partitur foran deg. Hva gjør du frem til første prøve med orkesteret/korpset?

– Jeg prøver å lære partiturene så godt som mulig, slik at jeg kan hjelpe musikere å spille sammen. Mine metoder for å lære partitur er mange. Jeg ser alltid på hvor lang tid jeg har til å lære meg stykket, hvor vanskelig notebildet er og så videre.
Av prinsipp jobber jeg med først gjennomlesning av partituret (taktart, toneart, tempoer, verkets karakter). Så bruker jeg klarinetten på de fleste stemmene i partitur for å få litt følelse hvordan er det å spille hver stemme. Dette går selvsagt ikke med alle stemmer i riktig oktav, men i allefall får jeg en liten fysisk «feeling» av hvordan det er å spille musikken.
Jeg er såpass dårlig pianist, at det tar evighet hvis jeg prøver å spille partitur med piano, sier Tanja med et smil.

– Så sjekker jeg forskjellige innspillinger av verket om det finnes. Så starter jobben med en mer nøye analyse som for eksempel harmonier, frasering, form, rollen til de forskjellige instrumenter og musikalske bilder. Til slutt kommer det som krever mest tålmodighet, men som jeg også elsker mest når jeg går inn i et slags gravemodus. Da er jeg i min egen boble. Som person er jeg altså både ekstremt ekstrovert, men også ekstremt introvert.

– Hva brenner du for – utenfor musikken? Og influerer dine ikke-musikalske interesser hvordan du arbeider med musikk?

Jeg kan ikke si at jeg brenner for noe utenom musikk, siden elementer som jeg leter etter, eller det jeg er mest glad i utenom musikk gjør akkurat det motsatte. Jeg kan kanskje si at andre viktige elementer for meg slukker den konstante indre musikalske brannen for en stund? Den gir meg ro. Litt Yin og Yang.
Og det å gå i naturen, helst sammen med mannen min, (her kommer fjell og skog inn) – de timene jeg er ute på tur, er hodet mitt stille og jeg finner ro. Og jo, den kjærlighet og intresse til naturen påvirker nok hele meg, også som musiker. Jeg tror at det jeg hører der ute er den samme naturkraft som jeg leter etter i musikken, sier Tanja Ikonen til slutt.

• Tanja Carita Ikonen
• Dirigent for Telemark Symfoniorkester
• Frilans dirigent og klarinettist
• Utdannet ved Kuopion Konservatorio (klarinett), Sibelius-akademiet (direksjon)

Trond Erikson
tlf. 474 00 908

Sølen, eller Rendalssølen, er det magiske fjellmassivet som plutselig stikker opp fra intet, øst og
innerst i Rendalen kommune. Fjellet ligger i Sølen landskapsvern området, og består tre store
topper (1755 moh.) og to skar. Det sies at du på en godværsdag kan se 1/8 av Norge fra den
høyeste toppen. Og slikt blir det musikk av!

Bente Illevold er aktuell med både plate og nytt verk for eufonium, som jo også er hennes eget instrument. Og at det ble akkurat dette fjellet som ga inspirasjon til et nytt verk er ikke tileldig. Bente er selv fra Rendalen og nå skriver hun et helt nytt verk til et orkester som slekten har et usedavnlig godt forhold til.

– Men først – hvorfor skrive musikk inspirert av et fjell?

– Fjellet fremstår stort, massivt og vilt – da toppene rundt er på knapt 1200 moh. Sølen har alltid
fått meg til å kjenne på naturens enorme kraft og den ukontrollerbare villskapen i den som vi
mennesker alltid forsøker å temme. Slik sett er det riktig å si at barndom og minner i Sølen har
styrket min fascinasjon for livets og naturens gang. Landskapet gir meg en følelse av
uendelighet, ensomhet og menneskets sårbarhet. Kanskje livets skjørhet. Det er dette jeg har
prøvd å fange i musikken.

– Du er en drivende god musiker. (Ja, jeg har lyttet meg gjennom din siste plate; «Baut» som er viet musikk av Stig Nordhagen), men du er jo også komponist.

– Komposisjon har nok alltid ligget naturlig for meg, men har vært noe jeg har tilsidesatt eller
undertrykt. Kanskje var det ikke plass til så mye skapende aktivitet i barndommen, men jeg
husker selv jeg laget sanger i smug. Det er virkelig skummelt å presentere musikken man selv har
skapt – helt fra bunnen, og det er noe annet enn å formidle sin egen interpretasjon slik jeg er vant
til som utøver. I og med at jeg ikke har en formell komponistutdannelse så er jeg meget ydmyk i forhold til det og innser at jeg «fusker» i faget. Men jeg ønsker å skrive musikk til meg selv og egne prosjekter primært, det finner jeg glede i. Musikken min er ekte, intuitivt og ikke flikket på og pusset på med intellektuelt og faglig stimuli slik min utøvelse er. Jeg vil beholde musikken min slik – som en kontrast til min utøving, og kanskje som et forsøk på å forene den instrumentale perfeksjonen med den rå og på mange måter «uferdige» musikken.

– Og selve verket?

– «Sølen» har fått fire satser, en for hver årstid. Hver sats beskriver min opplevelse av fjellet og
området, slik jeg ser det for meg i mitt indre og slik jeg har erfart. Med all sin kraft og skjønnhet.
Verket er gitt i gave til Ytre Rendal Orkester, men slik jeg ser det er det like mye et samarbeid.
Orkesteret, som er Norges nest eldste, har sagt seg villig til å urframføre min musikk 27.
desember 2024. Det er jeg svært ydmyk og takknemlig for. Orkesteret sitter i blodet mitt, da mine
forfedre var med på å stifte det, og min familie har bidratt som musikere i generasjoner. Det er
med stolthet jeg kan si at jeg blir 5. generasjon Hole/Illevold som skal opptre som solist med
orkesteret.

Besøk gjerne Bentes hjemmesiden her!

• Trond Erikson
  tlf. 474 00 908

Bli med på orkesterdugnaden!
NASOLs og UNOFs medlemsorkestre har muligheten til å selge Orkesterboka for så å beholde 50% av inntektene selv!

I anledning Orkesteråret 2024 har De Unges Orkesterforbund tatt initiativ til å få skrevet en bok om orkester for barn og unge.
Boka er skrevet av Anne Haugland Balsnes og Linda Cecilie Halvorsen og den er illustrert av Tiril Valeur. I boka kan du lese om instrumenter,
om hva en dirigent og en produsent gjør, om hvordan dagliglivet i et orkester er, og masse annet!

Orkesterboka er ikke bare en god fagbok, men og et flott rekrutteringsverktøy for at flere skal få øynene opp for orkesterverdenen.

Les mer om boka her

Slik foregår dugnaden:

1. Bestill antall bøker dere ønsker å selge.
2. Vi sender bøkene til dere eller dere henter de selv på vårt kontor i Oslo.
3. Dere selger bøkene for 329 kr per bok og tjener 164,50 kr per bok. Pengene kan dere bruke til en orkestertur,
   et seminar eller noe annet som har med orkesteraktiviteten deres å gjøre.

Her finner dere mer info om orkesterboka, orkesterdugnaden og skjema for å bestille Orkesterboka: https://orkesteraret.no/orkesterboka