Eldre artikler

Mathias Gran (34) er ansatt som ny daglig leder i NASOL etter Jan Ola Amundsen, som snart går av med pensjon.
Han er snart klar for å styre fremtidens NASOL-skute. Men hvem er så Mathias Gran?

– Jeg er utdannet dirigent, bassist og pedagog fra henholdsvis Norges musikkhøgskole og Norges Teknisk-vitenskapelige universitet NTNU. Jeg har også kompetanse innen markedsføring, økonomi og ledelse.

– Det var altså bakgrunnen, men hva med i dag?

– Jeg er veldig glad i å spille i forskjellige strykeinstrumenter og hadde nylig min debut som bratsjist i Bærum symfoniorkester. Jeg spiller også fiolin i Botaniske Hagenkvartetten, og når tiden strekker til tar jeg også på meg noen oppdrag som dirigent og bassist, i tillegg til å være timelærer i klassisk kontrabass på Toneheim folkehøgskole.

– NASOL er jo organisasjonen for amatørorkestrene i Norge. Hvilke forbindelser har du inn mot det å være amatørmusiker?

– Jeg begynte å spille piano allerede som seksåring og har alltid hatt en lidenskap for musikk. Begge foreldrene mine spilte i korps, så jeg har mange timer bak meg på øvelser, også uten å utøve selv. Under konsertertene med korpset skal jeg visst ha stått i setet og dirigert allerede som toåring, så en musikalsk interesse har det alltid vært.

– Man kan si mye fint om pianister, men de lever jo på en måte et slags ensomt musikkliv på pianokrakken. Hva fikk deg til å tenke på å spille andre instrumenter?

– Som pianist kreves det masse egenøving før du kan spille sammen med noen. Utallige timer på øverommet går med før du har øvd inn én eneste sonate du kan spille med andre. Jeg var derfor litt misunnelig på strykerne i kulturskolen som hadde samspill i orkester som en naturlig del av den ukentlige spilleaktiviteten. Jeg tok derfor opp farfars gamle kontrabass og begynte å øve. Etter en stund fikk jeg bli med i Vestfold ungdomsstrykeorkester (VUSO), før jeg til slutt dristet meg til å møte på øvelse med Vestfold symfoniorkester. Det store orkesteret og den allsidige orkesterlitteraturen var noe som virkelig grep meg. Etter første øvelse var det egentlig gjort. Det er ingen tvil om at VUSO og VSO var vesentlig for min musikalske oppvåkning.

Longyerbyen Symfoniorkester

– Når jeg tittet på bildene du sendte så dukket opp bilder fra Svalbard?

– Javisst! På Svalbard fikk jeg oppleve betydningen av å ha en sterk frivillighet! Longyearbyen er ikke store stedet, med sine 2000 innbyggere. Byen har likevel et utrolig mangfold av fritidstilbud for innbyggerne. På øya er det fire kor i frivillig regi i tillegg til ett storband. Og i løpet av min tid på Svalbard var jeg med på å grunnlegge Longyearbyen symfoniorkester (LSO), som er et orkester for barn og unge. Orkesteret startet med en visjon om at det skulle være mulig for alle å få den symfoniske orkesterfølelsen – uansett hvor de måtte befinne seg. LSO ble beviset på at det utroligste er mulig når engasjerte og gode krefter kommer sammen.

– Har du noen tanker om orkestermiljøet i Norge og har du noen fanesaker som du vil jobbe med i NASOL?

Det er lett å glemme at den norske orkesterbevegelsen er av de største i verden, justert for folketallet. Det er kun Japan og Tyskland som kan skilte med noe liknende. Allikevel er det sårbart. Vi er nok, mer enn noen andre, avhengig av at alle som behersker orkester orkesterinstrumenter tar del.
NASOL – orkestre er tidvis skjulte juveler. De utgjør ofte hjørnesteiner i store produksjoner og flere har omfattende og naturlige samarbeid med profesjonelle musikere og ensembler. Det finnes mange spennende modeller på dette som bør synliggjøres mer ovenfor politikere og andre støttespillere.
Når det gjelder orkesterbygging, så er det en kontinuerlig aktivitet. Det er en balanse mellom flere sosiale og demografiske faktorer. I tillegg til rett kompetanse på rett sted til rett tid. Det er nesten et håndverk, spør du meg!
Et stabilt orkester er et orkester med jevn rekruttering, spesielt av yngre deltakere.

Utfordringer

– Rekruttering er alltid et sentralt tema når det gjelder både kor, korps og orkestere.

– Enig! Dagens unge er en generasjon som legger mye identiteten sin i det de gjør og kalles gjerne «generasjon prestasjon». Derfor tror jeg det er viktig at de får skinne litt når de først tar steget og deltar. Gi de utfordringer og posisjonér de tydelig i orkesteret.
Det blir heller aldri nok synlighet! Potensielle medlemmer må vite at orkestrene finnes. Det samme må lokale politikere og bevilgende myndigheter! Vi har noen gode eksempler, men det må bli flere! Jeg håper å kunne medvirke til en god delingskultur på dette innad i organisasjonen.

– Du jobber i dag med Norsk Ungdomssymfoniorkester (NUSO) – hvilken rolle har du der?

– Som produsent i NUSO, der jeg har jobbet siden 2021, har jeg sørget for den daglige driften, samt produksjonen/gjennomføringen av samlingene. Jeg har i tillegg jobbet aktivt med å bygge opp en god grunnstruktur i orkesterets administrasjon. Utvikling av ny nettside og en strategi for synlighet er noe av det jeg har brent for.

– Har du noen tanker om det å jobbe med ungdom kontra orkestre med en eldre alderssammensetning?

– Unge har nok en større nysgjerrighet. Men den ungdommelige nysgjerrigheten er noe vi bør prøve å etterstrebe – også når vi blir eldre. Det gjør hverdagen og samspillet mer spennende. Unge bygger og søker erfaring, mens eldre fort kan får sterke meninger om hvordan erfaringen skal brukes.
Det viktig å se til barn og unge i nærmiljøet. Det er mange barne- og ungdomsorkestre i hele landet og det er viktig at det ikke oppstår for stort gap i alder mellom ungdomsorkesteret og symfoniorkesteret. Samarbeidsprosjekter kan sørge for mer organiske overganger.

– Til slutt; Samarbeid på tvers av orkestre for å få til større prosjekter – noen tanker og idéer om det?

Samarbeid er alltid bra! Det krever mye, men det er veldig moro når det gir resultater. Mange orkestre er allerede flinke til å engasjere medmusikere fra andre orkestre når det nærmer seg konserter. Denne tradisjon om å stille opp for hverandre, liker jeg veldig godt!

Da er det bare å ønske Mathias Gran hjertelig velkommen i rollen og lykke til som daglig leder i NASOL.

Skrevet av
Trond Erikson
tlf. 474 00 908

Alessandro Caprotti er fagottist – og har vært her på berget i 15 år. Han er ansatt i Kringkastingsorkesteret (KORK) og elsker å undervise. Og når en som befatter seg med et instrument som mange sier er utrydningstruet, synes vi det er vel verdt å ta en prat med den fargerike musikeren.

– Hvem er Alessandro Caprotti – og hvordan i alle verden har du havnet her i landet?

– Jeg er italiensk og begynte å spille saxofon da jeg var ni år gammel. Noen år senere oppdaget jeg fagotten og studerte begge instrumentene på konservatoriet i Milano. I 2009 var jeg så heldig at jeg fikk jobb som solofagottist i Kork, og det var grunnen til at jeg flyttet til Norge. Etter hvert fikk jeg også jobb som fagottlærer på Barratt Due Musikkinstitutt og som førsteamanuensis på Norges Musikkhøgskole. I tillegg er jeg fast medlem av ensemblet Oslo Kammerakademi. Og jeg bor i Oslo – med kone og katt.

– Du kom til Norge i 2009, men hva gjorde du før det?

Etter studietiden i Milano fortsatte jeg å studere med Carlo Colomboi Lyon. Det ble tre veldig fine år der jeg lærte utrolig mye og fikk mange gode venner for livet.

– Du nevnte at du underviser – og vi har truffet deg flere ganger på orkesterkurset Vestlandsk Sommarsymfoni, der glade treblåsere får lov å nyte av din kunnskap. Du underviser amatører, barn og studenter – hvordan oppleves et slikt mangfoldig undervisningsliv?

Undervisning er en stor del av mitt virke som musiker. Jeg underviser barn, studenter og voksne fritidsmusikere. Hver aldersgruppe er inspirerende på sin måte. Barn har mye fantasi og det er utrolig hva de får til hvis du ikke forteller dem hvor vanskelig det de gjør egentlig er! Studenter spiller på et høyt nivå og kommer med sine egne musikalske ideer som jeg liker å la meg utfordre av. Faktisk lærer jeg mye av å undervise dem, og jeg har alltid noe å strekke meg etter siden de allerede er så dyktige musikere.
Voksne fritidsmusikere er også kjempespennende å jobbe med. De er ofte mennesker som går hjem etter lange arbeidsdager og bruker energi og tid på å øve på instrumentene sine, samt å dyrke sin kjærlighet for musikk. Mange av dem sitter med utrolig mye kunnskap om musikk, og deres engagement og lidenskap er for meg oppriktig inspirerende.

– Så var det fagotten – og de doble rørbladene. Det er jo «opplest og vedtatt» at fagotten er blant de truede «musikkartene». Hvordan ser du på fremtiden for instrumentet, spesielt i Norge?

– Initiativetet som tidligere het «truede instrumenter» endret etter hvert navn i «instrumenter i fokus». Jeg tror at dette var en god idé av flere grunner. På en side fordi det ikke er så fristende for barn å spille et instrument som er utrydningstruet, altså som ingen vil spille. Det er mer fristende å spille et instrument som er «i fokus», altså som får spesiell oppmerksomhet. I tillegg mener jeg at dobbeltrørinstrumentene ikke er utrydningstruede. Deres historie og fremtid er tett sammenvevd med historien og fremtiden til symfonisk musikk. Det er allikevel viktig å promotere disse instrumentene spesielt hos unge og barn. Jeg har opplevd at barn og unge som begynner å spille fagott blir fort utrolig glad i instrumentet og angrer absolutt ikke på at de valgte det. Men de må jo så klart få vite at instrumentet finnes, for å kunne velge det.

– Jeg sitter selv nærme en fagottist der jeg spiller, og det ser jo litt komplisert ut?

– Det er sant at det er noen knotete aspekter ved å spille dobbeltrørinstrumenter og kanskje spesielt fagott. Det er en liten utfordring å få tak i gode rør, det er nok noen forholdsvis kompliserte grep og også veldig dyre instrumenter, samt at det er en mangel på lærere i deler av Norge. Samtidig får man gleden av å spille utrolige vakre instrumenter og man blir fort ettertraktet nettopp fordi det ikke er så mange av oss.

– Og instrumentets fremtid?

– Jeg er svært takknemlig for arbeidet som «instrumenter i fokus» og som mange pedagoger i Norge har lagt i å rekruttere unge oboister og fagottister og i å skaffe instrumenter. Jeg mener at fremtiden til dobbeltrørinstrumenter i Norge ser mye lysere ut nå enn det gjorde for 10 år siden, avslutter den meget sympatiske italieneren, som vi kan være stolte av her hjemme.

Trond Erikson
tlf. 474 00 908

Seks timer fra Helsingfors – retning nordøst – ligger Lieksa. En liten by i Norra Karelen i Finland. Her vokste Tanja Carita Ikonen opp. På mange måter var det klarinetten som brakte henne inn i det profesjonelle musikklivet som utøver og pedagog. Men så sent som i 2011 – 32 år gammel – startet hun dirigentstudiet ved Sibelius-akademiet.

– Du er fra Finland – et rikt land innen musikktradisjonen. Hva var din innfallsvinkel til å bli dirigent?

– Det var en veldig praktisk årsak egentlig… Jeg er utdannet klarinettist og klarinettpedagog og da jeg var godt over 30 år, fikk jeg spørsmål om å starte å dirigere korps på musikkinstituttet hvor jeg lærte å spille klarinett. Jeg sa selvsagt ja, og tenkte at det var noe som jeg bare hadde drømt om, og at det ville bli en kjempeflott opplevelse. Og det var det!

– Så rett fra klarinettpedagog til dirigering?

– Jeg la fort merke til at jeg ikke hadde nok i verktøykassen min for å hjelpe et ensemble å prestere sitt beste siden jeg hadde null opplæring i å være dirigent. Vel, noen ensemblelederkurs fra klarinettpedagogutdannelse hadde jeg, men det var langt fra nok. Så jeg bestemte meg å studere litt – først med privatlærer, så ble det noen dirigentkurs og til slutt søkte jeg meg til Sibelius Akademiet.
Her tok jeg mastergrad i 2014, og samme år var jeg heldig å få 2. pris i en international dirigentkonkurranse, og da tok det helt av. Da kunne jeg endelig være en dirigent, så jeg sluttet i jobben som klarinettlærer og satset fra da av fullt ut på å være dirigent.

– Men du er fortsatt utøvende klarinettist. Hvordan kombinerer du de to yrkene?

– Tjaa… Det er faktisk det spørsmålet der jeg har en indre kamp med meg selv hver dag. Når det gjelder selve spilling og dirigering er det ikke noe dilemma, det er bare to sider av samme sak – altså å formidle musikk. Men i det daglige er forberedelse og øving, kombinert med praktisk tidsbruk krevende.
Hvis jeg sier at det er lett, så lyver jeg. Men jeg prøver i alle fall å planlegge realistisk. For meg er det virkelig viktig å ha en plan. Hver eneste uke setter jeg meg et mål om hvor lang tid jeg skal bruke. Hvilke stykker jeg skal jobbe med og jeg setter alltid et kvalitetsmål både med klarinetten, samt med innstudering av partiturer. Det gir meg en utrolig mestringsfølelse hvis jeg klarer det jeg har planlagt. Jeg prøver også alltid, når det er mulig, å planlegge konsertkalenderen sånn at jeg har god tid til å konsentrere meg om det som skal gjøres. Hvis det står på kalenderen noen store verk som jeg aldri før har dirigert, prøver jeg å unngå å være klarinettsolist i samme periode.
Det beste jeg vet er når jeg har vært heldig nok til å være spillende dirigent, for eksempel som solist og dirigent i Mozarts klarinetkonsert. Det å lage musikk der man får mulighet til å stå i sentrum i musikken… Det er en drømmesituasjon for meg! Slike opplevelser lever jeg lenge på.

Din bakgrunn er fra Sibelius-akademiet i Helsingfors? Hva førte deg til Norge?

Svaret kommer kontant.
– Long story short. Jobb og fjell!

– Du dirigerer både skolekorps, janitsjarkorps og symfoniorkestre. Hvordan jobber du med de forskjellige ensemblene og hvilken forskjell er det å arbeide med barn kontra voksne?

– Musikk er musikk. Utgangspunkt er at alle vil lage fin musikk. Jeg kjenner ikke en eneste person som vil spille dårlig. Det er mitt utgangspunkt, at jeg som dirigent er der for å hjelpe et ensemble i å gjøre sitt beste. Så jeg ser ikke så stor forskjell mellom alder eller ensembletype i prinsippet. Når det er sagt så er alle ensembler forskjellige, og jeg føler som dirigent at min jobb er å finne de riktig verktøy som passer best for det ensemblet jeg dirigerer til enhver tid, verktøy som gjør at vi sammen kan skape magi. Det er en herlig følelse når det fungere. Da snakker vi kjemi!

– Du får et partitur foran deg. Hva gjør du frem til første prøve med orkesteret/korpset?

– Jeg prøver å lære partiturene så godt som mulig, slik at jeg kan hjelpe musikere å spille sammen. Mine metoder for å lære partitur er mange. Jeg ser alltid på hvor lang tid jeg har til å lære meg stykket, hvor vanskelig notebildet er og så videre.
Av prinsipp jobber jeg med først gjennomlesning av partituret (taktart, toneart, tempoer, verkets karakter). Så bruker jeg klarinetten på de fleste stemmene i partitur for å få litt følelse hvordan er det å spille hver stemme. Dette går selvsagt ikke med alle stemmer i riktig oktav, men i allefall får jeg en liten fysisk «feeling» av hvordan det er å spille musikken.
Jeg er såpass dårlig pianist, at det tar evighet hvis jeg prøver å spille partitur med piano, sier Tanja med et smil.

– Så sjekker jeg forskjellige innspillinger av verket om det finnes. Så starter jobben med en mer nøye analyse som for eksempel harmonier, frasering, form, rollen til de forskjellige instrumenter og musikalske bilder. Til slutt kommer det som krever mest tålmodighet, men som jeg også elsker mest når jeg går inn i et slags gravemodus. Da er jeg i min egen boble. Som person er jeg altså både ekstremt ekstrovert, men også ekstremt introvert.

– Hva brenner du for – utenfor musikken? Og influerer dine ikke-musikalske interesser hvordan du arbeider med musikk?

Jeg kan ikke si at jeg brenner for noe utenom musikk, siden elementer som jeg leter etter, eller det jeg er mest glad i utenom musikk gjør akkurat det motsatte. Jeg kan kanskje si at andre viktige elementer for meg slukker den konstante indre musikalske brannen for en stund? Den gir meg ro. Litt Yin og Yang.
Og det å gå i naturen, helst sammen med mannen min, (her kommer fjell og skog inn) – de timene jeg er ute på tur, er hodet mitt stille og jeg finner ro. Og jo, den kjærlighet og intresse til naturen påvirker nok hele meg, også som musiker. Jeg tror at det jeg hører der ute er den samme naturkraft som jeg leter etter i musikken, sier Tanja Ikonen til slutt.

• Tanja Carita Ikonen
• Dirigent for Telemark Symfoniorkester
• Frilans dirigent og klarinettist
• Utdannet ved Kuopion Konservatorio (klarinett), Sibelius-akademiet (direksjon)

Trond Erikson
tlf. 474 00 908

Sølen, eller Rendalssølen, er det magiske fjellmassivet som plutselig stikker opp fra intet, øst og
innerst i Rendalen kommune. Fjellet ligger i Sølen landskapsvern området, og består tre store
topper (1755 moh.) og to skar. Det sies at du på en godværsdag kan se 1/8 av Norge fra den
høyeste toppen. Og slikt blir det musikk av!

Bente Illevold er aktuell med både plate og nytt verk for eufonium, som jo også er hennes eget instrument. Og at det ble akkurat dette fjellet som ga inspirasjon til et nytt verk er ikke tileldig. Bente er selv fra Rendalen og nå skriver hun et helt nytt verk til et orkester som slekten har et usedavnlig godt forhold til.

– Men først – hvorfor skrive musikk inspirert av et fjell?

– Fjellet fremstår stort, massivt og vilt – da toppene rundt er på knapt 1200 moh. Sølen har alltid
fått meg til å kjenne på naturens enorme kraft og den ukontrollerbare villskapen i den som vi
mennesker alltid forsøker å temme. Slik sett er det riktig å si at barndom og minner i Sølen har
styrket min fascinasjon for livets og naturens gang. Landskapet gir meg en følelse av
uendelighet, ensomhet og menneskets sårbarhet. Kanskje livets skjørhet. Det er dette jeg har
prøvd å fange i musikken.

– Du er en drivende god musiker. (Ja, jeg har lyttet meg gjennom din siste plate; «Baut» som er viet musikk av Stig Nordhagen), men du er jo også komponist.

– Komposisjon har nok alltid ligget naturlig for meg, men har vært noe jeg har tilsidesatt eller
undertrykt. Kanskje var det ikke plass til så mye skapende aktivitet i barndommen, men jeg
husker selv jeg laget sanger i smug. Det er virkelig skummelt å presentere musikken man selv har
skapt – helt fra bunnen, og det er noe annet enn å formidle sin egen interpretasjon slik jeg er vant
til som utøver. I og med at jeg ikke har en formell komponistutdannelse så er jeg meget ydmyk i forhold til det og innser at jeg «fusker» i faget. Men jeg ønsker å skrive musikk til meg selv og egne prosjekter primært, det finner jeg glede i. Musikken min er ekte, intuitivt og ikke flikket på og pusset på med intellektuelt og faglig stimuli slik min utøvelse er. Jeg vil beholde musikken min slik – som en kontrast til min utøving, og kanskje som et forsøk på å forene den instrumentale perfeksjonen med den rå og på mange måter «uferdige» musikken.

– Og selve verket?

– «Sølen» har fått fire satser, en for hver årstid. Hver sats beskriver min opplevelse av fjellet og
området, slik jeg ser det for meg i mitt indre og slik jeg har erfart. Med all sin kraft og skjønnhet.
Verket er gitt i gave til Ytre Rendal Orkester, men slik jeg ser det er det like mye et samarbeid.
Orkesteret, som er Norges nest eldste, har sagt seg villig til å urframføre min musikk 27.
desember 2024. Det er jeg svært ydmyk og takknemlig for. Orkesteret sitter i blodet mitt, da mine
forfedre var med på å stifte det, og min familie har bidratt som musikere i generasjoner. Det er
med stolthet jeg kan si at jeg blir 5. generasjon Hole/Illevold som skal opptre som solist med
orkesteret.

Besøk gjerne Bentes hjemmesiden her!

• Trond Erikson
  tlf. 474 00 908

Bli med på orkesterdugnaden!
NASOLs og UNOFs medlemsorkestre har muligheten til å selge Orkesterboka for så å beholde 50% av inntektene selv!

I anledning Orkesteråret 2024 har De Unges Orkesterforbund tatt initiativ til å få skrevet en bok om orkester for barn og unge.
Boka er skrevet av Anne Haugland Balsnes og Linda Cecilie Halvorsen og den er illustrert av Tiril Valeur. I boka kan du lese om instrumenter,
om hva en dirigent og en produsent gjør, om hvordan dagliglivet i et orkester er, og masse annet!

Orkesterboka er ikke bare en god fagbok, men og et flott rekrutteringsverktøy for at flere skal få øynene opp for orkesterverdenen.

Les mer om boka her

Slik foregår dugnaden:

1. Bestill antall bøker dere ønsker å selge.
2. Vi sender bøkene til dere eller dere henter de selv på vårt kontor i Oslo.
3. Dere selger bøkene for 329 kr per bok og tjener 164,50 kr per bok. Pengene kan dere bruke til en orkestertur,
   et seminar eller noe annet som har med orkesteraktiviteten deres å gjøre.

Her finner dere mer info om orkesterboka, orkesterdugnaden og skjema for å bestille Orkesterboka: https://orkesteraret.no/orkesterboka

NASOLs styre består av: (foran f.v.) Forbundsleder Øivind Pedersn, Ida Pollan Thowsen, Morten Skaarer, Frøydis Valle Gaarder (vara), Franziska Wika og Liv Tjemsland. (bak f.v.) Sigurd Braaten (vara) og Daglig
leder Jan Ola Amundsen.
Vegard Hagerup (vara) er ikke med på bildet.
Kontaktnformasjonen til styrets medlemmer, samt daglig leder finner du her!

Det var to kilometer til næraste nabo – og ikkje ein dirigentpinne var å sjå. Når Kjell snart rundar 70 har denne pinnen vore den trufaste følgjevennen hans i over 50 år.

Det heile byrjar faktisk på Finse – det vil seia rundt åtte kilometer frå Finse – altså på Hardangervidda. Her voks Kjell opp, og ein kan vel ikkje seia at det var den mest sentrale staden å veksa opp for det som skulle bli ein halden og kjær dirigent?

− Nei, kanskje ikkje. Men det var ei flott tid og ein veldig fin stad å veksa opp. Og det var jo då eg skulle byrja på gymnaset tidleg på 70-talet det verkeleg tok av. Det var musikklinje på Voss. Og dette var faktisk eitt av dei første stadene som hadde ei slik linje, fortel han.

Og på Voss var det ein nederlendar som skulle bli ein viktig person for Seims interesse i musikk.

−Rudolf Zwartjes var fantastisk. Han la faktisk partituret til Stravinskys «Vårofferet» i hendene mine, og då kan ein jo lura på kva som rører seg i hovudet på ein dirigent in spe, smiler han.

Og det vart starten. Berre 17 år gammal fekk Kjell Seim dirigentansvaret for 3 skulekrinsar utanfor Voss sentrum,som då vart til eitt skulekorps, og då byrja dirigentgjerning for alvor å bli ein stor del av hans liv. Det vart konservatoriet i Oslo i eitt år før han byrja på Noregs musikkhøgskule (NMH) i 1977.

– Det vart oppretta eit stipendiat i Bergen (på konservatoriet) medan eg gjekk på NMH, slik at eg kunne leia symfoniorkesteret på konservatoriet to gonger i veka. Eg hadde faktisk fri mellom kl.10 og kl.14, og då bar det av garde til prøver med Harmonien. Og eg sat på alle prøvene med Karsten Andersen og ei rekkje andre dirigentar. Det var nok ikkje alle gjestedirigentar som var «fra øvste hylle», men eg lærte utruleg mykje, ikkje minst ved at eg fekk aneldning til å snakka med musikarane som forklarte korleis ein ikkje skulle leia innstuderinga.

I 1984 prøvedirigerte Kjell i operaen i Oslo. Og så gjekk det fort. Det vart radioproduksjonar med Stavanger symfoniorkester og konsertar med Trondheim symfoniorkester og KORK og han debuterte i 1987 med Oslo-filharmonien. Same året vart det delt første plass i nordisk dirigentkonkurtranse med Sveriges Radio Symfoniorkester, noko som gav god pr. og det vart ein del orkestertilbod etter det.

Frå 1983 til 1984 dirigerte han Divisjonsmusikken i Bergen.

– Eg var kanskje den første sivilisten som fekk fast jobb som dirigent i eit militærkorps.

Kjell ler litt då han tenkjer tilbake på den tida.

– Eg hadde berre grada til sersjant og var nok den dårlegast betalte i korpset humrar han. Men eg fekk ein utruleg erfaring og er evig takksam for det.

Kjell har leidd alle militærorkesterene i landet, og han har dirigert alle symfoniorkestera, turnert rundt om i Europa, og dessutan Kina og Sør-Afrika og vore kunstnarisk leiar ved Kristiansand Symfoniorkester og Jönköping Symfoniorkester. Likevel er det nok dei unge musikarane som står hans hjarte nærast. Og her er BFUng (Bergen Filharmoniske ungdomsorkester) ungdomssatsinga til Bergen-filharmonien – sentral.

−Det byrja i 1997 med Ung Symfoni, som seinare (2015) vart til BFUng. Her var kulturskulen inne i biletet dei par tre første åra, men så tok pengane slutt, men sponsorar kom støttande til. Og dette prosjektet er spesielt. Det er Noregs einaste orkesterskule der musikarane møtest til prøver minst ein gong i månaden. Annakvart år reiser dei på turné rundt om i verda – og eit slikt tilbod har uendeleg mykje å seia for utviklinga av musikarar. Fleire av dei om har vore med i BFUng sit i dag i orkester rundt om i landet, seier han fornøgd.

– Kva med amatørorkestera?

− Dei er viktige! Eg har dirigert på amatørkorps og amatørorkestere og det er alltid ei glede. Arbeidet med amatørar er eigentleg akkurat likt det å jobba med profesjonelle. Så eg tenkjer ikkje så mykje på kven som sit der. Det er dei same musikalske krava som ligg til grunn. Eg ser faktisk ingen avgrensingar, sjølv med amatørar. Det er moglegheitene for å skapa som er essensielt. Det som ligg i partituret ligg der. Og det er så viktig å ta musikken på alvor. Og når eg tenkjer på barn og unge. Eg har vore med på det årlege orkesterprosjektet til Majorstua skule i Oslo der det sit 110 barn i orkesteret. Det er ein fantastisk opplevlse. Ja, dei må oppdragast, bli sette krav til, og det er slitsamt, men utruleg gøy. Og det er noko med orkesterkulturen, den må lærast, men resultatet er nesten alltid litt magisk.

– Og opera?

– Det er nok òg eitt av hjartebarna mine. Eg var engasjert som dirigent og var delaktig med på starten av Opera Nordfjord. Å dra i gang operainteressa i den regionen var fint, og eg hugsar me sette opp «Flalggermusen» i 1998 – i gymsalen på folkehøgskulen. Det var – for å seia det forsiktig – eit lokale som ikkje eigna seg til slikt, men opera vart det og no har dei jo eit fantastisk hus i Nordfjordeid!

− Og operainteressa vart driven vidare?

– Ja, eg var kunstnarisk leiar ved operaen i Kristiansund frå 1986 til 2021, og var gjestedirigent der i 2023 – og her har det vore ei utruleg fin utvikling. Frå ei operaveke i starten til heilårsdrift – og neste år blir det nytt hus i Kristiansund. Det blir stas. Eg håpar eg får lov å koma dit å gjesta ein gong i framtida.

Elles har Seim gjesta operahus i Helsingfors, Karlstad, Tblisi, Beograd, alle norske distiktoperaer, og dessutan Riksoperaen.

− Er det å dirigera opera- og teaterframsyningar annleis enn konsertar?

– Åja, å gjera 10, 15, ja opptil 100 framsyningar av same stykke krev noko heilt anna enn å dirigera ein eller to identiske orkesterkonsertar.

«Folk og Røvere i Kardemommeby» har runda 100 framsyningar, og eg dirigerte heile 88 Peer Gynt-framsyningar i 1993. Og Peer Gynt vart spesiell, det var første gong på nesten 100 år han vart gjord med komplett musikk av Edvard Grieg. Og med «Nøtteknekkaren» har eg nådd 148 framsyningar og passerer 150 i desember 2025.

– Korleis motiverer ein seg til å leia så mange «like» framsyningar?

– Ein finn noko nytt heile tida. I Peer Gynt til dømes, er det så mykje energi i stykket/teksten som skodespelarar og musikarar hentar ut, at det er med på å motivera kvarandre, på scena og i orkestergrava.

– Motivasjon ja. Kva er det som som driv Kjell Seim?

− Det at ting mognast, sjølv verk ein har gjort ei rekkje gonger før blir som nye – det blir som å «sko seg på nytt» med å kikka på dei «gamle» tinga, men også nye verk er alltid spennande å gyva laus på. Dei gamle klassikarane er der sjølvsagt, men eg har rokke å urframføra rundt 80 verk dei siste 50 åra, frå opera til kammermusikkverk. Tenk berre på at operaen i Kristiansund har bestilt og urframført 8-10 norske operaer og ballettar i mi tid som musikalsk leiar.

– Du bur på Ljanskollen i Oslo, ein stad som har litt musikkhistorisk sus over seg?

– Ja visst. Rett borti gata her budde Klaus Egge. Eg fekk aldri møtt han, men eg kjenner dottera, Guri Egge, så eg har vandra litt i gangane der borte. Og apropos den levande musikkhistoria. Her har me ein del å henta. Me må nemleg halda den litt eldre musikken varm! Dei kommande generasjonane må få oppleva det me kan kalla gullalderen i norsk musikkliv, Klaus Egge, Harald Sæverud, Geirr Tveitt, ja eigentleg alt frå siste del av 1800-talet og musikken til 1900-talet er det viktig å ta vare på og å framføra, så her har spesielt orkestera våre og dei kommande generasjonane av norske dirigentar eit ansvar, avsluttar Kjell Seim før han tek med journalisten ut på terrassen der det bognar av vindruer.

Og journalisten ser nok litt forvirra ut akkurat då.

– Sherry, seier Kjell og smiler lurt.

Skrevet av
Trond Erikson
tlf. 474 00 908

Prøvene før konserten lørdag 3. august i Operahuset Nordfjord er i gang.

Følg oss på Facebook! https://www.facebook.com/profile.php?id=100038756891933

Kjære medlemmer i NASOL!

Nå går våre medlemsorkestre inn i en velfortjent sommerferie. Takk til dere alle som sørger for at publikum får oppleve orkesterkonserter over hele landet. Takk for at dere organiserer et tilbud til amatør- og semiprofesjonelle utøvere, til talentfulle ungdommer og tar i bruk profesjonelle dirigenter og musikkarbeidere i deres regioner!

Takk for tilliten!

Jeg vil også takke for tilliten som forbundsleder for de kommende to år og vi i styret vil gjøre det vi kan for å gjennomføre handlingsplanen og gi best mulig service til dere. NASOL skal være en aktuell og relevant organisasjon. Dialogen med våre medlemsorkestre blir viktig i organisasjonsbyggingen.

1. Hvordan klarer vi å tiltrekke oss enda flere som vil spille?
2. Hvordan kan vi inspirere ungdom til å spille i orkestrene våre når de slutter i kulturskoleorkestrene og flytter ut for å studere?
3. Publikumsbygging er en utfordring, hvordan kan vi få et større publikum til våre konserter og hvordan kan vi appellere til et ungt publikum?
4. Repertoar er også et aktuelt tema. Våre orkestre har et samfunnsansvar for å formidle vår norske og internasjonale musikalske kulturarv. Vi arbeider for at de også skal kunne velge å presentere mer norsk samtidsmusikk og håper de åtte nye komposisjonene blir brukt.
5. Kostnadene øker i alle ledd, offentlige bevilgninger stagnerer eller uteblir, men aldri har det vært mer lønnsomt å være medlem i NASOL! (Voksenopplæringsmidler, Frifond, instrumentforsikringsordning, momskompensasjon, webbaserte kurs for tillitsvalgte, subsidierte orkesterkurs, meget rimelig utlånsordning for orkesternoter, faglige samlinger mm)

Jubileum og Orkesterår

Vi har lagt en storslått sesong bak oss. NASOLs 75 års jubileum er feiret med festarrangement sist høst og musikere fra våre medlemsorkestre som har deltok på Vestlandske Sommarsymfoni som musikalsk midtpunkt.

Framfor alt er jubileet markert med prosjektet «75 år – 75 konserter» der vi i samarbeid med Sparebankstiftelsen dnb har kunnet gi tilskudd til medlemsorkestrenes konserter over hele landet. Det er fortsatt litt midler igjen til nye konserter i høst.

Åtte nye bestillingsverk er produsert, hvorav syv er så langt urframført av våre medlemsorkestre. Det siste verket står på programmet senere i år.

Vi er nå midt inne i det nasjonale Orkesteråret. Jeg oppfordrer alle våre orkestre til å utnytte dette. Symfoniorkestrene i Norge skal være en del av nasjonal, regional og lokal kultur- og utdanningspolitikk.

Takk til de tillitsvalgte

Til slutt vil jeg denne gang spesielt takke alle tillitsvalgte som tar et ekstra tak i orkesterstyrene og i NASOLs forbundsstyre. Takk til Jan Ola og vår deltids informasjonsmedarbeider Trond som sørger for daglig drift, god informasjon og aktuelle nyhetsbrev.

Vår samfunnsoppgave er å gi publikum mulighet for å oppleve orkestermusikk i egen region, bidra til at orkestertradisjonene videreutvikles i hele landet og inspirere barn og unge til både å delta og bli aktivt publikum. Derfor er det helt naturlig med vår visjon:

«Levende symfonisk musikk i hele Norge»

GOD SOMMER!

Øivind Pedersen