All posts by Trond Erikson

I år skal Frol Symfoniorkester virkelig feire. Det er nemlig 100 år siden orkesteret ble stiftet. 25. januar var festen i gang med en solid konsert i Stiklestad nasjonale kultursenter. Vi fikk en prat med orkesteret dirigent Laila Grendahl.

– Da jeg tok over Frol Symfoniorkester i 2017 manglet vi desperat strykere. Vi måtte derfor både få tak i flere tidligere musikere, og systematisk kontakte alt som kunne krype og gå av strykere på Innherred.

– Ganske tøff start for en dirigent for et helt symfoniorkester? Var det bare strykere som var en akilleshel?

– Faktisk ikke, sier Laila.
– I tillegg var det svært få blåsere, og bortimot ingen slagverkere som hadde et reelt og «følt» medlemskap til orkesteret. Så for at denne gjengen skulle prioritere orkestermusikk måtte vi endre både repertoaret og øvingskulturen. Pausetelling er kjedelig, og kjører du fem mil en vei til orkesterprøve – så vil du jo spille, kan hun fortelle.

Ventelister

Men for Frol Symfoniorkester har snuoperasjonen vært vellykket.

– Nå har vi venteliste på en del instrumenter på blås. Vi prioriterer å ta inn ungdommer, men lar de eldre rutinerte sitte å doble med dem. Det sikrer tilveksten i rekkene. Jeg dro også med meg musikkstudenter fra musikkutdanninga på Nord universitet der jeg jobber. Noen med orkesterbakgrunn, og en del andre med sjangre som folkemusikk rock/pop i bagasjen. Mange av musikantene vi har rekruttert spiller flere instrumenter. Dette vil jeg si har styrket oss fordi vi nå har en besetning som kan bære ulike konsertkonsepter, alt fra moderne filmmusikk, storbandjazz, ikoniske poplåter, musikaler, samt filmmusikk, og til kjernerepertoaret i den vestlige kunstmusikken. Og det å jobbe med nålevende komponister som Frode Fjellheim og Gjermund Larsen er veldig inspirerende. Slik drar vi også til oss et bredere publikum, og blir synlige som kulturaktør i mye større grad, kan Laila fortelle.

– En viktig del er jo rekrutteringsarbeidet på generelt grunnlag. Hvordan jobber orkesteret med det?

– Det formaliserte samarbeidet med kulturskolene (i Levanger, Inderøy og Verdal) er kjempeviktig, og har vært mulig fordi både kulturskolerektorer og lærere ser verdien av orkesterspill for elevene. Innherred har både folkemusikk og klassisk profil hos strykelærerne og med å bygge bro mellom de kulturene har vi flere ganger arrangert ut folkemusikk for fullt orkester, med spesialskrevne stemmer for de yngste. Mange av ungene som har fulgt oss over år på forenklede tilpassede arrangementer, har etter hvert kommet inn som faste medlemmer. Noen har også begynt på musikklinja, og for å gi både de unge og voksne strykerne et ekstra løft har vi søkt og fått midler til et strykeseminar med 1. konsertmester i Oslo Filharmoniske orkester, Elise Båtnes. Dette blir i september i år, og med slike arrangementer håper vi at dette kan være med på å rekruttere flere strykere til orkesteret, sier Grendahl som også nevner at aldersfordelingen blant orkesterets medlemmer spenner fra 14 til 84 år.

En møteplass

FSO er ikke bare en frivillighetsarena, men også en arbeidsplass for freelancere.

– Vi leier inn distriktsmusikere når det trengs, og har en fantastisk dyktig og inspirerende konsertmester, Maria Selnes, som vi bruker så mye vi kan. Det er viktig for oss å være en møteplass mellom profesjonelle og fritidsmusikere for å stimulere til kvalitet, men også bidra til at kunstnere kan leve og bo i området, sier hun.

– Hva med repertoar og profilen til orkesteret? Du nevnte jo et solid knippe sjangere som orkesteret har med seg.

– Som dirigent tenker jeg at konsertene må skapes med utgangspunkt i det musikalske jordsmonnet som finnes foran meg til enhver tid. Det er viktig at ikke bare vi i «eldsterådet» i orkesteret står for repertoartenkningen og profileringen av orkesteret. Ungdommene og studentene er delaktige i repertoarvalget, og det har utvidet og utfordret posisjonen jeg selv bærer og er sosialisert inn i, gjennom egen utdanning og utøverpraksis. For meg er en vi-tenkning derfor helt essensielt i frivillig ensembledrift. Jeg er overbevist om at et relasjonelt sterkt ensemble gjenspeiles i publikums konsertopplevelse. Jeg vil si at musikk og relasjoner påvirker hverandre konstant.

– Hva er Frol Symfoniorkester anno 2025?

Orkesteret er i dag et sammenfiltret økosystem av folk, sted og musikk. Det holdes sammen og drives fremover av sosiomusikalske relasjoner, positivt øvingsklima og sterke felles konsertopplevelser. Dette skaper igjen et gravitasjonsfelt som binder sammen de vi har og trekker inn nye musikere. Min filosofi som dirigent er at når tida kommer og jeg skal levere dirigentpinnen videre, så skal orkesteret være i bedre form og stand, enn da jeg tok over. På veien dit er det så utrolig mye flott musikk vi skal dykke inn i sammen, så jeg er nok ikke helt klar for å klive ned fra podiet enda, avslutter dirigent Laila Grendahl.

Laila Grendahl har master i musikkvitenskap fra NTNU i Trondheim, med trombone som hovedinstrument. Hun er stipendiat ved Fakultet for lærerutdanning, kunst og kulturfag, Nord universitet i Levanger og har dirigert siden år 2000.

Konserter i 2025:
Huskonsert 31. mars
Sommerkonsert i Okkenhaug kirke 9. juni
Helgeseminar med Elise Båtnes og avsluttende matinekonsert i Levanger 21.september
Jubileumskonsert i Levanger kirke 25. oktober med nordisk profil, blant annet med musikk av Paul Okkenhaug (fra «Spelet om Heilag Olav») og «Katnihavoulle» Frode Fjellheim, samt «Finlandia» av Jean Sibelius.

_{Intervjuet av
Trond Erikson, NASOL
tlf. 474 00 908}

Søndag 23. februar samlet initiativtager Kjell Thoreby og Oslo Kammerorkester hele 34 bratsjister i Gamle Logen i Oslo.

– Tenk at 34 bratsjister spilte Bach sammen, under ledelse av Birgitta Halbakken, stråler bratsjist Henninge Landaas, som selv var solist med kammerorkesteret under konserten.
– Alt dette er takket være Kjell Thorebys ide og gjennomføringsevne. Det var helt fabelaktig. For meg personlig var det ekstra rørende da både min forhenværende sjef i Oslo-filharmonien, Roger Olstad var med, samt Povilas Syrrist-Gelgota og Birgitta Halbakken som begge var kollegaer fra bratsjgruppa i Oslo-filharmonien, forteller hun.
– Så må jeg jo si at jeg har blitt så imponert over den iherdige innsatsen til Oslo Kammerorkester, som har øvd inn et relativt vanskelig program, hver onsdag siden jul. Og de har vært så lydhøre, og åpne for både mine tolkninger, men også til klangbehandling og fleksibilitet. Det har vært en fryd å jobbe med dem, og vi fikk en herlig avslutning på det hele med konserten i Gamle Logen på søndag.

Man kan trygt si at Oslo Kammerorkester satte bratsjen ettertrykkelig i sentrum med landets største bratsjorkester.

– Enig. Det ble en bratsjfest som inspirerer til gjentakelse, avslutter en meget fornøyd Henninge Landaas.

Konserten ble støttet av blant andre NASOL og UNOF (De Unges Orkesterforbund)

_{av
Trond Erikson, tlf. 474 00 908}

Aage Richard Meyer er årets dirigent på Vestlandsk Sommarsymfoni, en dirigent som er i starten av noe som kan bli en lysende karriere.

Meyer er fra Lier og er en av de fremadstormende dirigenttalenter som har kommet fra Dirigentløftet’s elitesatsning for unge norske dirigenter. Aage jobbet som assistent dirigent ved Bergen Filharmoniske Orkester fra 2020 til 2023, og har siden jobbet jevnlig med flere av landets profesjonelle ensembler som
Oslo Filharmoniske Orkester, Stavanger Symfoniorkester, Trondheim Symfoniorkester og flere av våre militærkorps. Nå skal han lede den årlige orkesteruka i Nordfjordeid i juli og august.

Sommarsymfoni-debut

– Det er altså første gang du skal dirigere orkesteret under Vestlandsk Sommarsymfoni 2005. Hva er dine forventninger til kurset?

– Jeg ble spurt våren 2024 om å ta rollen som dirgent på kurset. Og når jeg nå ser at NASOLs nye leder er Mathias Gran – en mann jeg studerte direksjon sammen med på Musikkhøgskolen, så vet jeg at dette blir veldig gøy. Jeg må også si at Vestlandsk Sommarsymfoni (VSS) virker som et veldig spennende kurs, og jeg ser at det er flere musikere fra amatørorkestere som jeg har jobbet med tidligere, allerede har meldt seg på, forteller Aage.

– Hva er det som gjør slike kurs så populære?
– Musikerne er der både for å oppleve et spennende og givende miljø, og mange vil jo spille musikk som kanskje ikke deres lokale orkester har kapasitet til å sette på programmet. Under VSS han en jo anledning til å gjøre de virkelig store verkene som er klassikere i det musikalse universet. Samt det å gjøre noe sammen, betyr utrolig mye for mennesker – derfor er slike kurs utrolig viktige, sier Aage.

Alltid spennende å møte nye ansikter
– Å dirigere et sammensatt orkester betyr å møte nye mennesker, som har forskjellig ståsted både som mennesker og musikere. Hva gjør det med en dirigent?

– Det blir sikkert mange nye ansikter, og jeg er veldig spent på å dirigere et ensemble som er sammensatt.
Jeg har tidligere vært med å dirigere Orkesterkollektivet i Oslo, noe som er et kjempespennende prosjekt.
Her møtes dyktige musikere – både utøvende og amatører, og å være med i en slik combo, er noe jeg ser opp til blant amatørmusikere. Og på VSS så er det jo profesjonelle musikere som skal få det flotte orkesterhjulet til å rulle, slik at både opplevelsen underveis og resultatet blir av det gode slaget, sier han.

– Ditt forhold til Tsjaikovskijs sjette, som er hovedverket på orkesteruka?
– Dette er en av de symfoniene som har vært med meg lengst. Det er rett og slett et verk jeg ble tidlig forelsket i. Jeg har vært så heldig å få oppleve fremføringene med noen av de fremste orkestrene i verden, noe som selvsagt er en stor inspirasjonskilde. Selv har jeg dirigert denne symfonien blant annet på Musikkhøgskolen. Og jeg har også vært så heldig å studere og oppleve topp internasjonale dirigenter forme denne symfonien i prøvesituasjoner, noe som er veldig lærerikt. Joda, denne symfonien er og blir en stor favoritt.

– Hvilke komponister ligger ditt hjerte nærmest?
– Bortsett fra Tsjaikovskij, så får jeg egentlig en ny favoritt hver gang jeg leser et verk. Det å innstudere musikk – komme under huden på det – prøve å forstå komponistens intensjoner, gjør noe med meg.
Mahlers symfonier er kanskje musikk som er meg aller nærmest – sammen med blant annet Tsjaikovskijs sjette.

– Jeg ser at du har en stor kjærlighet til senromantikkens mestere, men hva med litt nyere verk?
– Jeg jobbet med Alban Bergs «Wozzeck» i operaen i Valencia, sammen med James Gaffigan. Jeg ble spurt av Gaffigan selv om å være med seks uker i Valencia i Spania. Sånt sier man ikke nei til. Og når i tillegg barytonen Peter Mattei tolket rollen som Wozzeck – ja du kan tenke selv….
Og jeg har vært en del i operaverdenen de siste årene, blant annet jobbet jeg sammen med Edward Gardner under innstuderingen av Giuseppe Verdis «Maskeballet» i Operaen i Oslo og jeg fikk anledning til å dirigere de tre siste forestillingene der. Jeg må si at å jobbe med opera er utrolig utviklende for en dirigent.

Å nærme seg et orkester

Aage letter også litt på sløret rundt det å jobbe med amatørmusikere kontra profesjonelle.
– Jeg har jobbet med Bærum symfoniorkester, blant annet med Carl Nielsens tredje symfoni, og den største forskjellen jeg legger merke til er at det er et helt annet tempo i innstudering av et verk. Oppmøte blant amatørorkestrene kan jo variere, og det er selvsagt en nivåforskjell, slik at innøvingen blir strukket lenger ut enn med profesjonelle orkestere.
I et amatørorkester det veldig viktig å bygge en måte å spille sammen på. Hvem skal lede, hvordan skal vi lytte og hvordan kan vi kommunisere best mulig med hverandre. Slike ting er essensielle. Jeg har også vært opptatt av dette i mitt faste korps – Drammen konsertorkester. Så langsiktig tenking er viktig – du kan gjerne si at man må finne en strategi for hvor langt man kan gå.
Et oppdrag med et profesjonelt orkester betyr tre dager med intens jobbing – så joda ting er anderledes, sier Aage, som gleder seg veldig til sommerens opphold i Nordjordeid.

_{skrevet av
Trond Erikson
tlf. 474 00 908}

Mari Halvorsen, fiolininstruktør

Filinisten Mari Halvorsen, som til daglig er i fiolinistenes rekker hos Bergen Filharmoniske orkester (2. konsertmester), har vært med en rekke ganger som instruktør på Vestlandsk Sommarsymfoni siden 2016.

– Der var bare koronaårene som ga meg et opphold, kan hun fortelle.

Mari tok master i 2017 på Norges Musikkhøgskole, så ble det jobbing.

– Jeg arbeidet som frilans i en del år før jeg fikk min master, og etter det ble det ett år som 2. konsertmester i operaorkesteret i Oslo før jeg begynte i Bergen i 2019.

– Du er jo klassisk skolert, men på konserten under kurset i år aner man er kjærlighet for andre musikkformer?

– Å Jaaaa, jeg elsker tango! Det har blitt en del skolekonserter med blant andre Per Arne Glorvigen og jammen har det blitt en studietur til Argentina også. Så joda, tangoen ligger mitt hjerte veldig nærme.

– Hva synes du om Vestlandsk Sommarsymfoni?

– Veldig bra. Det er så flott at det arrangeres sommerkurs for amatørmusikere. Dette skaper jo et enormt fint engasjement hos musikerne og selv om det er en veldig intens uke, så opplever jeg at alle deltakerne er riktig sultne på å lære mer.

Og så er det jo utrolig flott å bli kjent med så mange kjekke og flinke folk da, avslutter Mari Halvorsen.

Det blir operafest på Lillehammer i april

Operaen «Hulda» av César Franck settes opp i Lillehammer fra 5. til 12. april. Dette blir et enormt løft for alle som er involvert i prosjektet. Vi fikk en prat med tre sentrale personer som jobber med «Hulda»-prosjektet..

• av Trond Erikson, NASOL (e-post: troeri@live.no – tlf. 474 00 908)

Det er Bjørnstjerne Bjørnsons skuespill «Haltehulda» som César Francks opera er basert på. Den belgiske komponisten som levde fra 1822 til 1890 skrev denne operaen i perioden mellom 1879 og 1885.
Hvor kom så denne idéen fra om å sette opp denne operaen på Lillehammer? Vi spør prosjektleder og initiativtaker Olemic Thommessen.

– Jeg ble litt tilfeldig kjent med verket via gode venner. Når jeg senere kom til å lede arbeidet med Maria Bjørnsons stiftelse, som er en av partene i dette prosjektet, syntes jeg det var en god ide å ta dette verket hjem til Norge gjennom en fullskala produksjon. Svært få verk i den kjente operalitteraturen har noen forankring til vårt land. I «Hulda» har vi et stort verk av en internasjonalt anerkjent komponist der handlingen i sin helhet foregår i Norge, og der librettoen (skrevet av Charles Grandmougin), er basert på en av Norges mest kjente forfattere, nemlig Bjørnstjerne Bjørnson. For oss i Maria Bjørnsons stiftelse er ikke minst det siste relevant med tanke på at Maria Bjørnson var Bjørnstjernes oldebarn, kan Thommessen fortelle.

Handlingen i «Hulda» utspiller seg på Romsdalskysten i det 11. århundre, men så godt som ingen kjenner til denne operaen i dag. Den har vært glemt i mer enn hundre år, men partituret til operaen ble funnet igjen på Bibliothèque nationale i Paris.

Dette er en opera som ikke har blitt framført i Norge, og i det hele tatt er den lite spilt – hvordan fikk dere rettighetene til å sette den opp i Norge?

– «Hulda» har kun blitt fremført noen få ganger. Premieren var i Monte Carlo i 1894. Verket ble så fremført to ganger i 1895, henholdsvis i Toulouse og Den Haag. Siden lå den i hvile til Theater Freiburg tok den opp i 2019. Det ble i den anledning utarbeidet notemateriale basert på partituret som var å finne i Nasjonalbiblioteket i Paris. Det franske musikkforlaget hadde en del synspunkter på det forhold at vi har oversatt librettoen til norsk, men alt løste seg på beste måte og den norske teksten vil nå bli innarbeidet. Utover dette har det ikke vært noen problematiske rettighetsspørsmål.

Økonomi

Penger er jo alltid et tema når store forestillinger skal opp å stå. Hva koster denne herligheten?

– Det å gjøre en full scenisk produksjon av en så stor opera som dette er meget økonomisk krevende. Vårt totalbudsjett er ca 6,5 millioner kroner. Denne forestillingen er derfor et gedigent spleiselag der private stiftelser, offentlige aktører, og en lang rekke samarbeidspartnere innenfor næringsliv og kulturinstitusjoner bidrar.

Det betyr vel også en rekke forestillinger?

– Det er lagt opp til fire forestillinger i Maihaugsalen med premiere 5 april. Dette er en meget stor produksjon. Med ca 80 sangere i koret, 14 solister, ca 70 musikere og et antall medarbeidere bak scenen og i teknikken snakker vi om at ca 200 personer samlet sett vil være involvert under forestilling. Det sier seg da selv at dette ikke er en forestilling det er lett å ta opp igjen eller å sende på turne.

Samarbeid

Her sier det seg selv at en av NASOLs medlemsorkestere, Lillehammer Symfoniorkester og Lillehammer symfonikor, ikke kan stå for dette alene?

– Nei, det er riktig. I tillegg til Lillehammer symfoniorkester og koret har vi flere svært viktige samarbeidspartnere på den kunstneriske siden. Musikk i Innlandet, Orkester Innlandet, Dextra Musica, Operafest Røykenvik og ikke minst Ringsakeroperaen stiller opp med ressurser særlig på orkestersiden, avslutter Olemic Thommessen.

Et skattekammer

Vi fikk også noen ord fra prosjektets dirigent Martin Wettges som også har sitt første møte med César Francks opera.

– «Hulda» – dette partituret er et ekte skattekammer. Etter hvert som jeg studerer musikken, blir jeg mer og mer entusiastisk over oppfinnsomheten. De fantastisk fengende melodiene, den fargerike orkestreringen og den dramatiske lidenskapen som ligger i dette partituret. Og det er helt uforståelig for meg hvorfor dette fantastiske verket er helt glemt og aldri har blitt fremført i sin helhet i Skandinavia.

Hva med tonespråket?

– Jeg antar at César Franck aldri selv besøkte Norge, men han studerte norsk folkemusikk i dybden og integrerte borduntoner, danseviser og så videre. Franck lyktes med å gi liv til vikingtiden ved å blande sitt eget franske lydspråk med visjonen om Norden. Her får vi oppleve lydmalerier av hav, skog, fjord og tordenvær. Det blir jo en refleksjon av hovedpersonenes sjeler i operaen. Folkesangen «Eg rodde meg ut på seiegrunnen» blir til og med hovedtemaet i ouverturen til siste akt av operaen, kan han fortelle

– Jeg gleder meg til denne symbiosen av nord og sør, avslutter Wettges

Organisatoren

Også styreleder i Lillehammer Symfoniorkester og Lillehammer symfonikor, Jens Uwe Korten ser frem til dagene i april.

– Som styreleder for LSOK organiserer jeg orkesterets musikere i prosjektet. Hulda er en utrolig spennende og samtidig en veldig utfordrende produksjon for Lillehammer symfoniorkester. Spennende, fordi så å si ingen har dypere kjennskap til musikken fra før. For mange er det en oppdagelsesreise inn i en ny musikalsk verden. Det gjør det også musikalsk utfordrende, men det er ikke den eneste utfordring. For noen medlemmer har det vært krevende å få ryddet plass for 3 – 4 øvelser/framføringer ukentlig i en periode, i forhold til hverdagens logistikk. De fleste orkestermedlemmer har travle hverdager fra før, både i jobb og i livet ellers. Så i denne produksjonen er ikke alle orkestermedlemmer med. Heldigvis består orkesteret også av svært dyktige ansatte fra Lillehammer kulturskole som har orkesterspill som del av sine stillinger. Alle de er med, og det er vi kjempeglade for.

Dette er jo et kjempeprojekt. Gir det en «boost» i orkesteret?

– Orkesteret har tidligere vært deltakende i en rekke operaproduksjoner. Den gangen var det et samarbeid med Den norske opera & ballet. Noen av våre veteraner har veldig gode minner fra den gangen, og har vært interessert i at vi tar opp tråden. Jeg tror at Hulda vil bli en inspirerende erfaring for orkesteret, særlig det å spille sammen med mange profesjonelle musikere. Samtidig er vi i orkesterets styre veldig opptatt av at den neste konserten etter Hulda-prosjektet blir en god opplevelse for alle i Lillehammer symfoniorkester, både de som var med på «Hulda» og de som ikke hadde muligheten til det, forteller Korten

Her er det både kor og orkester med. Hva er linken mellom operakoret og LSO?

I fjor fusjonerte Lillehammer symfoniorkester med Operakoret Lillehammer.  Koret heter Lillehammer Symfonikor. Her er det kun amatører med, så utfordringen at ikke alle sangere har anledning til å frigjøre tid er den samme som for deler av orkesteret. Koret har rekruttert mange andre sangere fra Innlandet i tillegg til sine egne. Slik sett vil Hulda prosjektet føre sangere fra en rekke kor sammen, noe som vil øke kjennskapen til hverandre. Kanskje kan det være en spire til flere samarbeidsprosjekter i framtiden?

Lillehammer Symfoniorkester er jo orkesterpilaren i prosjketet, men er det med andre musikere også?

Halvparten av musikerne i orkestergraven vil være fra Lillehammer symfoniorkesteret. Den andre halvparten kommer fra Orkester Innlandet og andre freelancere som fortrinnsvis har bånd til Innlandet. I tillegg bidrar Dextra Stiftelsen med 4 unge musikere. Vi har også invitert orkestermusikere fra våre naboorkestret i Gjøvik og Hamar og fra Toneheim folkehøgskole. Det blir 60 musikere totalt, avslutter en spent Jens Uwe Korten.

Det er Stiftelsen Opera Lillehammer som produserer Hulda i samarbeid med Maria Bjørnsons stiftelse.

Blant solistene finner vi blant andre; Ivi Karnezi (sopran), Magne Fremmerlid (bass), Silvia Moi (sopran), Pernille Wik (mezzo-sopran), Torbjørn Gulbrandsøy (baryton), Siv Iren Misund (mezzosopran og Magnus Ingemund Kjelstad (baryton).

Det er Lillehammer Symfoniorkester og Lillehammer symfonikor som medvirker under ledelse av Martin Wettges og regien er ved Ivar Tindberg.

Det blir altså storfine operadager i Maihaugsalen i Lillehammer mellom 5. og 12. april.

Om Hulda

https://maihaugsalen.no

http://www.lso.no/

Mathias Gran (34) er ansatt som ny daglig leder i NASOL etter Jan Ola Amundsen, som snart går av med pensjon.
Han er snart klar for å styre fremtidens NASOL-skute. Men hvem er så Mathias Gran?

– Jeg er utdannet dirigent, bassist og pedagog fra henholdsvis Norges musikkhøgskole og Norges Teknisk-vitenskapelige universitet NTNU. Jeg har også kompetanse innen markedsføring, økonomi og ledelse.

– Det var altså bakgrunnen, men hva med i dag?

– Jeg er veldig glad i å spille i forskjellige strykeinstrumenter og hadde nylig min debut som bratsjist i Bærum symfoniorkester. Jeg spiller også fiolin i Botaniske Hagenkvartetten, og når tiden strekker til tar jeg også på meg noen oppdrag som dirigent og bassist, i tillegg til å være timelærer i klassisk kontrabass på Toneheim folkehøgskole.

– NASOL er jo organisasjonen for amatørorkestrene i Norge. Hvilke forbindelser har du inn mot det å være amatørmusiker?

– Jeg begynte å spille piano allerede som seksåring og har alltid hatt en lidenskap for musikk. Begge foreldrene mine spilte i korps, så jeg har mange timer bak meg på øvelser, også uten å utøve selv. Under konsertertene med korpset skal jeg visst ha stått i setet og dirigert allerede som toåring, så en musikalsk interesse har det alltid vært.

– Man kan si mye fint om pianister, men de lever jo på en måte et slags ensomt musikkliv på pianokrakken. Hva fikk deg til å tenke på å spille andre instrumenter?

– Som pianist kreves det masse egenøving før du kan spille sammen med noen. Utallige timer på øverommet går med før du har øvd inn én eneste sonate du kan spille med andre. Jeg var derfor litt misunnelig på strykerne i kulturskolen som hadde samspill i orkester som en naturlig del av den ukentlige spilleaktiviteten. Jeg tok derfor opp farfars gamle kontrabass og begynte å øve. Etter en stund fikk jeg bli med i Vestfold ungdomsstrykeorkester (VUSO), før jeg til slutt dristet meg til å møte på øvelse med Vestfold symfoniorkester. Det store orkesteret og den allsidige orkesterlitteraturen var noe som virkelig grep meg. Etter første øvelse var det egentlig gjort. Det er ingen tvil om at VUSO og VSO var vesentlig for min musikalske oppvåkning.

Longyerbyen Symfoniorkester

– Når jeg tittet på bildene du sendte så dukket opp bilder fra Svalbard?

– Javisst! På Svalbard fikk jeg oppleve betydningen av å ha en sterk frivillighet! Longyearbyen er ikke store stedet, med sine 2000 innbyggere. Byen har likevel et utrolig mangfold av fritidstilbud for innbyggerne. På øya er det fire kor i frivillig regi i tillegg til ett storband. Og i løpet av min tid på Svalbard var jeg med på å grunnlegge Longyearbyen symfoniorkester (LSO), som er et orkester for barn og unge. Orkesteret startet med en visjon om at det skulle være mulig for alle å få den symfoniske orkesterfølelsen – uansett hvor de måtte befinne seg. LSO ble beviset på at det utroligste er mulig når engasjerte og gode krefter kommer sammen.

– Har du noen tanker om orkestermiljøet i Norge og har du noen fanesaker som du vil jobbe med i NASOL?

Det er lett å glemme at den norske orkesterbevegelsen er av de største i verden, justert for folketallet. Det er kun Japan og Tyskland som kan skilte med noe liknende. Allikevel er det sårbart. Vi er nok, mer enn noen andre, avhengig av at alle som behersker orkester orkesterinstrumenter tar del.
NASOL – orkestre er tidvis skjulte juveler. De utgjør ofte hjørnesteiner i store produksjoner og flere har omfattende og naturlige samarbeid med profesjonelle musikere og ensembler. Det finnes mange spennende modeller på dette som bør synliggjøres mer ovenfor politikere og andre støttespillere.
Når det gjelder orkesterbygging, så er det en kontinuerlig aktivitet. Det er en balanse mellom flere sosiale og demografiske faktorer. I tillegg til rett kompetanse på rett sted til rett tid. Det er nesten et håndverk, spør du meg!
Et stabilt orkester er et orkester med jevn rekruttering, spesielt av yngre deltakere.

Utfordringer

– Rekruttering er alltid et sentralt tema når det gjelder både kor, korps og orkestere.

– Enig! Dagens unge er en generasjon som legger mye identiteten sin i det de gjør og kalles gjerne «generasjon prestasjon». Derfor tror jeg det er viktig at de får skinne litt når de først tar steget og deltar. Gi de utfordringer og posisjonér de tydelig i orkesteret.
Det blir heller aldri nok synlighet! Potensielle medlemmer må vite at orkestrene finnes. Det samme må lokale politikere og bevilgende myndigheter! Vi har noen gode eksempler, men det må bli flere! Jeg håper å kunne medvirke til en god delingskultur på dette innad i organisasjonen.

– Du jobber i dag med Norsk Ungdomssymfoniorkester (NUSO) – hvilken rolle har du der?

– Som produsent i NUSO, der jeg har jobbet siden 2021, har jeg sørget for den daglige driften, samt produksjonen/gjennomføringen av samlingene. Jeg har i tillegg jobbet aktivt med å bygge opp en god grunnstruktur i orkesterets administrasjon. Utvikling av ny nettside og en strategi for synlighet er noe av det jeg har brent for.

– Har du noen tanker om det å jobbe med ungdom kontra orkestre med en eldre alderssammensetning?

– Unge har nok en større nysgjerrighet. Men den ungdommelige nysgjerrigheten er noe vi bør prøve å etterstrebe – også når vi blir eldre. Det gjør hverdagen og samspillet mer spennende. Unge bygger og søker erfaring, mens eldre fort kan får sterke meninger om hvordan erfaringen skal brukes.
Det viktig å se til barn og unge i nærmiljøet. Det er mange barne- og ungdomsorkestre i hele landet og det er viktig at det ikke oppstår for stort gap i alder mellom ungdomsorkesteret og symfoniorkesteret. Samarbeidsprosjekter kan sørge for mer organiske overganger.

– Til slutt; Samarbeid på tvers av orkestre for å få til større prosjekter – noen tanker og idéer om det?

Samarbeid er alltid bra! Det krever mye, men det er veldig moro når det gir resultater. Mange orkestre er allerede flinke til å engasjere medmusikere fra andre orkestre når det nærmer seg konserter. Denne tradisjon om å stille opp for hverandre, liker jeg veldig godt!

Da er det bare å ønske Mathias Gran hjertelig velkommen i rollen og lykke til som daglig leder i NASOL.

Skrevet av
Trond Erikson
tlf. 474 00 908

Alessandro Caprotti er fagottist – og har vært her på berget i 15 år. Han er ansatt i Kringkastingsorkesteret (KORK) og elsker å undervise. Og når en som befatter seg med et instrument som mange sier er utrydningstruet, synes vi det er vel verdt å ta en prat med den fargerike musikeren.

– Hvem er Alessandro Caprotti – og hvordan i alle verden har du havnet her i landet?

– Jeg er italiensk og begynte å spille saxofon da jeg var ni år gammel. Noen år senere oppdaget jeg fagotten og studerte begge instrumentene på konservatoriet i Milano. I 2009 var jeg så heldig at jeg fikk jobb som solofagottist i Kork, og det var grunnen til at jeg flyttet til Norge. Etter hvert fikk jeg også jobb som fagottlærer på Barratt Due Musikkinstitutt og som førsteamanuensis på Norges Musikkhøgskole. I tillegg er jeg fast medlem av ensemblet Oslo Kammerakademi. Og jeg bor i Oslo – med kone og katt.

– Du kom til Norge i 2009, men hva gjorde du før det?

Etter studietiden i Milano fortsatte jeg å studere med Carlo Colomboi Lyon. Det ble tre veldig fine år der jeg lærte utrolig mye og fikk mange gode venner for livet.

– Du nevnte at du underviser – og vi har truffet deg flere ganger på orkesterkurset Vestlandsk Sommarsymfoni, der glade treblåsere får lov å nyte av din kunnskap. Du underviser amatører, barn og studenter – hvordan oppleves et slikt mangfoldig undervisningsliv?

Undervisning er en stor del av mitt virke som musiker. Jeg underviser barn, studenter og voksne fritidsmusikere. Hver aldersgruppe er inspirerende på sin måte. Barn har mye fantasi og det er utrolig hva de får til hvis du ikke forteller dem hvor vanskelig det de gjør egentlig er! Studenter spiller på et høyt nivå og kommer med sine egne musikalske ideer som jeg liker å la meg utfordre av. Faktisk lærer jeg mye av å undervise dem, og jeg har alltid noe å strekke meg etter siden de allerede er så dyktige musikere.
Voksne fritidsmusikere er også kjempespennende å jobbe med. De er ofte mennesker som går hjem etter lange arbeidsdager og bruker energi og tid på å øve på instrumentene sine, samt å dyrke sin kjærlighet for musikk. Mange av dem sitter med utrolig mye kunnskap om musikk, og deres engagement og lidenskap er for meg oppriktig inspirerende.

– Så var det fagotten – og de doble rørbladene. Det er jo «opplest og vedtatt» at fagotten er blant de truede «musikkartene». Hvordan ser du på fremtiden for instrumentet, spesielt i Norge?

– Initiativetet som tidligere het «truede instrumenter» endret etter hvert navn i «instrumenter i fokus». Jeg tror at dette var en god idé av flere grunner. På en side fordi det ikke er så fristende for barn å spille et instrument som er utrydningstruet, altså som ingen vil spille. Det er mer fristende å spille et instrument som er «i fokus», altså som får spesiell oppmerksomhet. I tillegg mener jeg at dobbeltrørinstrumentene ikke er utrydningstruede. Deres historie og fremtid er tett sammenvevd med historien og fremtiden til symfonisk musikk. Det er allikevel viktig å promotere disse instrumentene spesielt hos unge og barn. Jeg har opplevd at barn og unge som begynner å spille fagott blir fort utrolig glad i instrumentet og angrer absolutt ikke på at de valgte det. Men de må jo så klart få vite at instrumentet finnes, for å kunne velge det.

– Jeg sitter selv nærme en fagottist der jeg spiller, og det ser jo litt komplisert ut?

– Det er sant at det er noen knotete aspekter ved å spille dobbeltrørinstrumenter og kanskje spesielt fagott. Det er en liten utfordring å få tak i gode rør, det er nok noen forholdsvis kompliserte grep og også veldig dyre instrumenter, samt at det er en mangel på lærere i deler av Norge. Samtidig får man gleden av å spille utrolige vakre instrumenter og man blir fort ettertraktet nettopp fordi det ikke er så mange av oss.

– Og instrumentets fremtid?

– Jeg er svært takknemlig for arbeidet som «instrumenter i fokus» og som mange pedagoger i Norge har lagt i å rekruttere unge oboister og fagottister og i å skaffe instrumenter. Jeg mener at fremtiden til dobbeltrørinstrumenter i Norge ser mye lysere ut nå enn det gjorde for 10 år siden, avslutter den meget sympatiske italieneren, som vi kan være stolte av her hjemme.

Trond Erikson
tlf. 474 00 908