Carl Nilsen begynte å spille klarinett i skolekorpset og fikk etter hvert Fredrik Fors som lærer på Barratt Due musikkinstitutt. Men det er dirigent han ville bli.
av Trond Erikson, kommunuikasjonsmedarbeider Norges Orkesterforbund
tlf. 474 00 908
Det var altså i korps din musikerkarrieren startet?
– Absolutt. Samtidig med at jeg var medlem i skolekorpset, spilte jeg i kretskorpset og i Lillestrøm Musikkorps. Så ble det musikklinjen på Foss videregående skole, før jeg studerte klarinett og dirigering – først ved Barratt Due musikkinstitutt og senere ved Norges musikkhøgskole, sier han.
I tillegg har jeg arbeidet med både dirigering, komponering og arrangering. Jeg var (og er) en som organiserer prosjekter. Når jeg fant musikk eller ideer jeg virkelig brant for, samlet jeg gjerne et orkester av venner, skrev eller arrangerte musikken og drev prosjektet frem selv.
Så det var ikke helt åpenbart av det var dirigent du skulle bli?
– Veien min har vært ganske søkende. Jeg har brukt tid på å finne ut hvor jeg passer inn, og hvordan jeg best kan bruke min erfaring. Under pandemien begynte jeg på filmkomposisjonsstudiet ved Høgskolen i Innlandet. Det ble et viktig vendepunkt. Der fikk jeg brukt erfaringene mine på en måte som ga ny mening, og jeg så tydeligere sammenhengen mellom det å skrive musikk, arrangere og arbeide med ensembler. Det ga meg også lyst til å fordype meg videre i dirigering, og jeg søkte meg til en ny master i Stockholm. Nå som trettiåring. Den utdanningen hjalp meg med å samle trådene fra det jeg hadde gjort tidligere. Etter å ha forsøkt å fylle mange roller ble det befriende å erkjenne at det først og fremst er dirigent jeg vil være. Erfaringene som komponist, arrangør og organisator er fortsatt en del av meg og preger hvordan jeg arbeider. Derfor ønsker jeg å finne og utvikle prosjekter jeg virkelig tror på, og der jeg kan bruke min erfaring. Tidligere var jeg kanskje mer opptatt av alt jeg måtte bli bedre på. Det er selvfølgelig nødvendig å arbeide med dette, men jeg har erfart hvor viktig det er å forstå hva man har å bidra med.
Hva kreves for å bli en god dirigent?
– For meg er dirigering mer som et modningsfag. Teknikk og musikalsk kunnskap må få tid til å synke inn, samtidig som man blir bedre kjent med seg selv. Hvordan man møter mennesker, hva man verdsetter, og hvordan man håndterer usikkerhet, har betydning for arbeidet med et ensemble. Kunsten her er å stole på egne ører, sinn og instinkter. I møtet med store ensembler kan man bli overveldet, men om man har roen og er seg selv, så kommer ting fram av seg selv – også evnen til å spille andre gode. Ambisjonen min er å bli stadig tryggere og tydeligere i det arbeidet, samtidig som jeg beholder nysgjerrigheten, sier Carl.
Har du favorittmusikk du vil dele med oss?
– Jeg er særlig glad i filmmusikk og er veldig opptatt av musikk som krysser sjangergrenser. Spennende orkestrasjoner vekker noe i meg, enten det er hos Gustav Mahler, Quincy Jones eller en student som skriver sitt første arrangement for orkester, og kanskje har lagt en akkord på en litt rar måte. Det behøver ikke være mer enn en lyd, eller en tekstur, men sånt liker jeg. Jeg lytter mye til musikk og liker masse forskjellig. Blant de klassiske komponistene er det vanskelig å komme utenom Mozart og Beethoven.
Hva ser du på som viktige elementer i det å forberede et prosjekt, eller en konsert?
– Bakgrunnen min fra komposisjon og arrangering gjør at jeg er opptatt av hvordan musikken er bygget opp, og hvordan de ulike stemmene bidrar til helheten. Det er spennende å ta med denne forståelsen inn i arbeidet med et ensemble og finne frem til et uttrykk sammen med musikerne. En del av utfordringen i dirigentfaget er å samle mange nok ferdigheter, men i en prioritert rekkefølge. Man må ha oversikt over musikken, kunne kommunisere det man ønsker, og forstå menneskene man arbeider med. Det krever både forberedelse og evne til å være til stede. Samtidig tror jeg man må stole på dem som spiller, og bidra til å lokke, lure, inspirere og kreve. Ulike ensembler trenger ulike ting. Amatører kan verdsette at man snakker i store metaforer like mye som et profesjonelt ensemble behøver å vite om det er lang eller kort tone. Men dette bunner i helheten, og å forstå hva som behøves når.
Sånn ellers da – hva syssler Carl Nilsen med utenom musikken?
– Jeg tror faktisk man blir bedre rustet til dette ved å ha et liv utenfor musikken; lese, være i naturen, se film eller i mitt tilfelle, danse salsa. Det begynte jeg med for en tid tilbake, og det er veldig artig. Her er jeg skikkelig nybegynner, men jeg kjenner likevel igjen mye fra jobben. Det å være i flytsonen, gi impulser og kommunisere gjennom musikk og bevegelse er viktig. Forskjellen er at det her bare handler om meg og den jeg danser med. I tillegg er det fryktelig gøy, forteller han.
Forrige uke dirigerte Carl Nilsen en James Bond-konsert i Stockholm, og fremover følger både filmkonserter, julekonserter, nyttårskonserter og innspillinger. Hovedorkesteret mitt, Hedmarken Symfoniorkester, har hatt et enormt løft de siste årene, og vi har mange spennende prosjekter foran oss, så det er nok å henge fingrene i, avslutter Carl Nilsen.