Lørdag 12. april gikk teppet ned for operaløftet på Lillehammer. Fire strålende forestillinger av César Francks «Hulda», og spennende operadager med operamiddag og flere foredrag, kuliminerte denne kvelden med stående ovasjoner for solister, kor, orgester og alle menneskene bak produksjonen. Vi har møtt noen av dem.
- Tekst og foto: Trond Erikson, NASOL
Det var med en viss spenning undertegnede satte seg i salen og begynte å kikke seg rundt. Produsent Olemic Thommessen var der, forfatter Edvard Hoem var der, og jeg registrerte kjentfolk i orkestergrava. Ja til og med den avgåtte NASOL-sjefen (og dirigent) Jan Ola Amundsen hadde tatt turen ned fra fjellet. Så inntok forestillingenes dirigent Martin Wettges podiet – applaus og lyset dempet seg.
En fornøyd produsent!
To og en halv time senere…. Applausen braker løs – prosjektet er i havn og undertegnede fant veien bak scenen. I et herlig virrvarr av lykkelige musikere og sangere fant jeg produsenten, som smilte fra øre til øre.
– Det å sette sammen et så vidt stort – og godt kor – er krevende på prosjektbasis. Samarbeidet med Vest-Oppland kammerkor på Gjøvik og Det norske et litekor på Vinstra ble i denne sammenhengen viktig. Det var litt enklere når det gjelder musikere der tilfanget på freelancere er større og bruken av profesjonelle krefter mer omfattende, forteller en tydelig fornøyd Olemic Thommessen.
– Når det gjelder solistene har det ikke vært vanskelig. De fleste har «tent» på prosjektet og vært glade for å bli spurt. Tror også i etterkant at de opplever å ha vært med på et spesielt prosjekt – og så er det jo alltid gøy å være med på en suksess.
Jeg må også skryte av Maihaugen. Det samarbeidet gikk svært bra. De har gode profesjonelle folk å stille med og har vært entusiastiske til denne produksjonen. Det var også rundt 2.500 publikummere son fikk med seg forestillingene, der 180 personer vart involvert, 12 solister, 62 i koret og 56 i orkesteret, avslutter Thommessen, før han samlet alle på scenen for å gi alle en varm takk.
En stor opplevelse å være med på
Bak scenen finner jeg to av musikerne som har vært med – også de svær fornøyde.
– Jeg valgte å bli med på Hulda-prosjektet fordi jeg ønsket en musikalsk utfordring og muligheten til å samarbeide i et stort ensemble bestående av både profesjonelle og frivillige aktører. Som klarinettist som relativt nylig har begynt å spille bassklarinett, så jeg dette som en unik sjanse til å utvikle meg videre på instrumentet. Tidligere har jeg spilt i oppsetninger som Nøtteknekkeren med Lillehammer Symfoniorkester og erfaringen derfra ga meg motivasjon til å gå i gang med et såpass komplekst verk som Hulda, sier Kathrine Eriksen
– For å forberede meg på musikken, startet vi øvingen flere måneder i forkant, både individuelt, i grupper og sammen med resten av orkesteret. Hulda er et krevende verk med mange temposkifter, toneartsskifter og uventede fortegn, noe som krevde grundig forberedelse og høy grad av konsentrasjon. Det har vært ekstra gøy at Franck har gitt bassklarinetten en fremtredende rolle, med partier som spenner fra hurtige passasjer til mykere, lyriske sekvenser. Dette har gitt meg muligheten til å utforske instrumentets fulle klangregister og uttrykksmuligheter.
Det har vært overraskende få pauser i dette verket, men for å holde konsentrasjonen oppe, følger jeg nøye med og teller takter systematisk. Jeg har også utviklet rutiner for å holde oversikt, som å notere inn innsatser i andre instrumentgrupper og holde øyekontakt med dirigenten. Dirigent Martin Wettges har vært en stødig kaptein gjennom hele prosessen, og det har føltes trygt å kunne lene seg på hans direksjon, forteller Kathrine.
– Etter de fire forestillingene sitter jeg igjen med en følelse av mestring og utvikling. Overgangen fra klarinett til bassklarinett var i starten utfordrende, og det har tatt tid for meg å føle meg komfortabel med instrumentet. Gjennom arbeidet med Hulda har jeg imidlertid opplevd en betydelig vekst i selvtillit og ferdigheter som bassklarinettist. Samarbeidet med dirigent Martin Wettges og de andre musikerne har vært uvurderlig. Hans tydelige ledelse og innsikt har skapt en trygg ramme som har gjort det mulig for oss alle å yte vårt beste. Det tette samarbeidet mellom profesjonelle og frivillige aktører har også vært inspirerende, og har skapt en sterk fellesskapsfølelse.
– Å oppdage Hulda, et verk jeg tidligere ikke kjente til, har vært veldig spennende. Francks musikk er rik på følelser og dramatikk, og det har vært en glede å dykke ned i dette universet. Denne erfaringen har ikke bare utvidet min musikalske horisont, men også tent en ny interesse for å utforske lignende prosjekter i fremtiden, sier en særdeles happy bassklarinettist.
Jens Uwe Korten er styreleder og fiolinist i Lillehammer Symfoniorkester. Også han har hatt begivenhetsrike uker.
– Operaprosjektet «Hulda» har vært en stor styrkeprøve for alle musikere som var med. Lillehammer symfoniorkester og koret vårt ble for anledning supplert med like mange profesjonelle musikere og sangere som vi er i utgangspunktet. Ikke alle musikere fra LSO hadde anledning til å være med i Operaprosjektet. Hulda krevde intensiv egenøving og i tillegg tid til mange felles øvelser de siste 14 dager før premieren. Alle musikere, både de fra LSOK og de eksterne, var på forhånd veldig spente, både i forhold til nivået og ikke minst til det orkesterklangen. Ingen kjente musikken fra før, så det ble en intens felles oppdagelsesreise inn i et nytt musikalsk landskap, ier Korten.
Det var en person som Korten vil gi mange blomster til. En mann som møtte kor og orkester ekstrem godt forberedt – dirigenten Martin Wettges.
– Martin er er en meget erfaren orkesterdirigent og har i tillegg en solid bakgrunn fra arbeidet med kor og sangsolister fra mange ulike prosjekter. I tre år hadde Martin forberedt seg på Cesar Francks komposisjon. Han kunne musikken inn og ut og hadde en tydelig framdriftsplan. Operaen består av 2,5 timer senromantisk, kompleks musikk. Det er 13 sangsolister og relativ mye korsang. Alle musikere visste at de måtte være godt forberedte til fellesøvingene. Det ble kun 4 øvelser for bare orkester og deretter en rekke øvelser med kor og solister, men for alle orkestermedlemmer i LSO har dette prosjektet vært en stor opplevelse. Det har vært krevende, intens og slitsom, men resultatet overgikk alle forventninger. Vi ble del av et stort musikalsk felleskap som vi sjelden opplever maken til og de fleste vil nok si at de utfordret seg selv mer enn det som er vanlig, sier Jens Uwe.
– Er det noe orkesteret vil gjøre igjen?
– Hulda var en spesiell stor produksjon som ble til takket være mange gode samarbeidspartnere og støttespillere. Vi har planlagt denne framføringen i mer enn 2,5 år. Så det blir nok en stund til vi kommer til å ta initiativ til en tilsvarende produksjon. Men det har ikke vært avskrekkende, tvert om. Særlig det å samarbeide med andre orkestre og flere kor har vært en givende erfaring. På vår neste konsert, i slutten av mai, skal vi samarbeide med Romerike symfoniorkester, så vi fortsetter med, i et litt mindre format. Ellers er vi i gang med å planlegge et større samarbeid med flere kor og gjerne også med andre orkestre i Innlandet når vi skal bidra til markeringen av Lillehammers 200 års jubileet i 2027. Så samarbeid med andre blir det mye mer av i framtiden, sier Jens Uwe Korten til slutt.
Også klarinettist i orkesteret (og styreleder i NASOL), Øivind Pedersen var svært fornøyed etter siste forestilling.
– Dette var en profesjonell oppsetning med solister i nasjonal toppklasse. Derfor måtte det også være topp prestasjon i orkesteret. Selv om Lillehammer symfoniorkester ble kjent med orkesternotene i fjor innimellom andre konsertprosjekter, så var det lagt opp til en temmelig intensiv innøving etter vår vinterkonsert. Enkelte av våre faste musikere klarte nok ikke å få dette til å gå opp med barn, jobb og andre gjøremål. Men de fleste deltok. Dessverre kolliderte premieren med Norgesmesterskapet for janitsjarkorps i Trondheim. Derfor ble det en utfordring for deler av blåsebesetningen, men ting løste seg. Jeg må også gi en blomst til Musikk i Innlandet og Dextra Musica for god bistand i prosjektet, sier Øivind Pedersen til slutt.
