Tom Ottar Andreassen er i dag alternerende solofløytist i Oslo Filharmoniske Orkester. Men søndag 28. september tar han turen tilbake til hjemtraktene, og han har med seg musikk av Carl Reinecke i kofferten.
Det er noen dager til den dyktige musikeren skal på scenen sammen med Hedmarken Symfoniorkester. Vi fikk noen ord og tanker fra solisten før konserten i Hamar Kulturhus.
– Jeg vokste opp på Moelv. Det var alltid litt musikk i hjemmet, far sang i det lokale koret og eldstebror Roger begynte å spille orgel. Jeg var veldig fysisk og aktiv, og var nok mest opptatt av lek, fotball og ski og skøyter frem til ungdomsskolealder.
– Mye idrett altså, men jeg regner med du begynte tidlig å spille?
– Jeg spilte blokkfløyte på som alle andre på barneskolen, men jeg begynte med tverrfløyte den sommeren jeg fylte 12 år. Jeg var på mange måter ikke tidlig ute, men jeg tenker at det var bra på mange måter siden fløytespillet krever kraftige lunger og hender som er store nok. De første timene fikk jeg av Espen Fegran (senere operasanger Den Norske Opera og i Tyskland). Han satte meg i gang uten å ha så mye kunnskap om fløyte, men så kom jeg med i skolekorpset, der jeg var den eneste treblåser blant kraftige messinginstrumenter, minnes han.
– Deretter fikk jeg litt undervisning av en fløytelærer på Toneheim. Når jeg ble 13 begynte jeg å ta timer i Oslo hos Torkil Bye, som var solofløytist i Oslo Filharmoniske Orkester (OFO). Han ble svært viktig for min utvikling de neste fire årene, rett og slett fordi han var en fantastisk fløytist, samt en inspirerende lærer og idol for en ung gutt. Mye av det jeg lærte sitter fortsatt i. Det var også det som gjorde at Oslo-filharmonien ble min guttedrøm.
– I dag er du alternerende solofløytist i Oslo-filharmonien, hvordan har reisen frem dit vært?
– Det har vært en lang og spennende reise, og jeg har vært heldig som har fått oppleve så mye forskjellig i musikklivet.
Min første opplevelse i OFO var allerede i 1983, da jeg hoppet inn på piccolo på en konsert med Mariss Jansons, noe som var utrolig spennende, men det gikk fint. Våren 1984 var jeg et halvt år som vikar som alternerende solofløytist i Bergen filharmoniske orkester, eller Harmonien som det het på den tiden. Samme år fikk jeg fast jobb i Operaorkesteret, først på piccolo og de siste årene som solofløytist. Den siste sesongen (1993-94) hadde jeg min debutkonsert i Universitetets Aula, med et orkester sammensatt av kolleger i Oslo, og dirigenten var ingen ringere enn Antonio Pappano. Aulaen var stappfull, så det ble en euforisk opplevelse.
Deretter gikk ferden videre til Kringkastingsorkesteret (KORK), hvor jeg faktisk var i 21 år. Her ble det mange flotte konserter, og jeg var solist en rekke ganger med orkesteret. I tillegg spilte vi masse kammermusikk i den perioden. Ved siden av dette hadde jeg begynt å undervise på Barratt Due, samt at jeg spilte mye med Det norske kammerorkester og Oslo Sinfonietta.
– Men nå er du i Oslo-filharmonien, et orkester i verdensklasse.
– Ja, og veien til dit tok sin tid. Jeg har faktisk prøvespilt fire ganger for orkesteret. Første gang i 1986 hvor jeg slutt ble innstilt som nummer 2. Det var så klart veldig skuffende, men det gjelder å være en stayer i denne bransjen. Man må krumme nakken, reise seg og stå på videre og prøve å nå lenger. I alle disse årene etterpå har jeg årlig spilt i OFO, men først fra 2014/15 ble det som fast ansatt. Det er en fantastisk opplevelse å sitte midt i orkesteret blant alle flotte kolleger når det er velklang over alt, forteller han.
– Du nevner at du er fra Moelv. Og 28. september skal du spille med Hedmarken Symfoniorkester. Dette er jo på en måte din «hjemmebane». Hvordan er det å spille sammen med et orkester der amatører, profesjonelle og musikklærer jobber sammen i å formidle?
– Jeg vil aldri glemme hvor jeg begynte, samt den lokale tilhørigheten. Jeg spilte faktisk i Ringsaker kirke en søndag for litt siden, og det kom over 250 mennesker på en ettermiddag. Så det er veldig hyggelig at folk synes det er kjekt å høre meg spille.
Som 13-åring fikk jeg være med i Hamar orkesterforening som det het da. Det var en viktig periode for meg. Det å få spille i et orkester i tenårene, lærte meg utrolig mye.
Hvis jeg nå kan være til inspirasjon for amatørmusikere er det ingenting som er bedre enn det. Det er gøy å spille med entusiastiske amatører, sier Tom Ottar.
– Du skal spille en fløytekonsert av Carl Reinecke – har du et spesielt forhold til hans musikk?
– Carl Reinecke har bidratt til to av de mest spilte verker i fløytelitteraturen, Sonaten «Undine» og fløytekonserten i D-dur. Konserten er veldig vakker, og hvis du lytter til musikk av Schumann, Brahms og Mendelssohn, så vil du forstå hvordan det klinger. Forøvrig var han lærer til flere av de kjente norske komponister ved konservatoriet i Leipzig, som Edvard Grieg og Johan Svendsen blant andre.
– Du gir jo gjerne timer og holder seminarer for unge fløytister. Hvordan har utviklingen blant unge musikere vært gjennom de årene du har vært aktiv?
– Der har vært en rivende utvikling, kanskje spesielt blant strykere. Blåsere hadde nok en sterkere rekruttering fra gode skolekorps i min generasjon. Og nå er det jo kulturskolene og talentprogrammer ved Musikkhøgskolen, Barratt Dues Musikkinstitutt og andre som også gjør en god jobb.
– Litt tilbake til OFO til slutt. Dette er jo ett av de virkelig gode orkestrene rundt om i verden.
Hvordan kom man dit?
Det krever veldig mye øving og målbevisst satsing hos musikerne mot det å spille i orkesteret, samt hvilke kvaliteter som trengs. I tillegg til å mestre instrumentet sitt på et veldig høyt nivå, må man også ha evnen til å lytte til de ørsmå detaljene for å få samspillet perfekt. Selv om vi har en dirigent for an oss, ledes det også rundt om i orkesteret. Vi titter ofte på buen til konsertmester for eksempel, og lytter mye til hvordan de forskjellige solomusikerne i orkesteret leder sine grupper. I tillegg har du de psykiske faktorene, at man faktisk kan tåle stresset på konserter. Spesielt når vi er ute på turné kan vi kjenne på stress og press.
Og vi skal være følsomme i uttrykket og samtidig robuste i hodet. Det kan til tider være en vanskelig kombinasjon, forteller han.
– Helt til slutt: Hva er din favorittmusikk – og har du noen anbefalinger for unge og eldre amatørmusikere for spennende lytting?
– I ungdomstiden hørte jeg veldig mye musikk, fra Bach til Mahler og Stravinsky. Jeg husker at jeg kjøpte alle Mahler-symfoniene med Bernstein og New York Philharmonic da jeg fylte 15. De gjorde et utrolig inntrykk på meg allerede den gangen. I tillegg er musikken til Beethoven, Brahms, Bruckner og Shostakovich noe jeg gjerne lytter til og ikke minst spiller. Ta gjerne med Ravel og Debussy også. Det er utrolig flott musikk, sier Tom Ottar Andreassen, som legger til;
– Jeg er privilegert som får spille all den flotte musikken!
av Trond Erikson
Kommunikasjonsmedarbeider NASOL
tlf. 474 00 908